- Er jeg sterk nok som menneske?

Den siste måneden har jeg tenkt mye over om yrkesvalget mitt er det riktige for meg.

Om jeg som menneske er sterk nok til å gjøre de arbeidsoppgavene som følger med jobben.

Etter snart fem år som journalist i Saltenposten har jeg fått oppleve mye. Både på godt og vondt.

Hos oss må vi være i stand til å skrive om alt som rører seg i lokalsamfunnet vårt. Enten det er av det hyggelige slaget eller det dypt tragiske. Her er ressursene for knappe til noe annet.

Ingen av oss vet helt hva dagen vil bringe når vi kommer på jobb om morgenen.

Jeg har flere ganger sett i kalenderen min og tenkt at arbeidsdagen vil bli fin. Avtaleboka er stort sett fylt av avtaler med mennesker som jeg gleder meg til å snakke med.

Arbeidsoppgavene kan være alt fra å dekke det som skjer i lokalpolitikken, til å skrive reportasjer om noen som har utmerket seg med et eller annet, eller skrive artikler om stort og smått.

Det mangler aldri noe å skrive om i et lokalsamfunn der det skjer så mye, og der det bor så mange fine mennesker.

Men innimellom så kommer meldinga jeg helst ikke vil ha, og den kommer som oftest fra politiet.

Da blir jeg raskt rykket ut av en hverdagslig arbeidsdag.

Refleksvesten, kameraet og pressekortet må alltid ligge lett tilgjengelig.

Man vet aldri hvor og når det smeller, men det er jobben min å dra dit.

Det er ofte knapt med tid på å omstille hodet fra det hverdagslige, til å rykke til et ulykkessted og kanskje se en kvestet menneskekropp på nært hold.

Og her kommer den virkelige utfordringa ved å være lokaljournalist.

Her er det så små forhold at vi aldri vet om det er vår egen familie, eller andre nære som har vært i en ulykke vi rykker ut til.

De sosiale bindingene er mange, og sjansene for at det er noen vi kjenner det gjelder, er definitivt større her, enn om jeg hadde jobbet i Dagbladet eller VG.

Området vi dekker er også plassen vi bor på, og her lever vi våre liv.

Akkurat dette tror jeg utgjør den aller største forskjellen mellom en journalist i ei lokalavis kontra de som jobber for større mediehus. Og kanskje spesielt når det skjer noe så tragisk som det gjorde natt til 1. nyttårsdag.

Riksmedias journalister blir satt på et fly med kamerautstyr, båndopptakere og pc. De blir sendt til en plass de mest sannsynlig ikke har noe forhold til. Når de har hentet inn det de trenger så reiser de, og kanskje skal de aldri tilbake hit igjen.

I Saltenposten derimot, så jobber i vår egen hage.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre jobben. Det er vi forpliktet til å gjøre, uansett hvor vondt vi synes det er.

Ikke minst så må vi være etterrettelige i alt vi setter på trykk.

Vi hadde ikke utarbeidet noen egne retningslinjer eller regler som tok høyde for at en så stor tragedie som dette skulle skje. Det eneste jeg kunne lene meg på det første døgnet var Vær Varsom plakaten og mitt eget moralske kompass.

I fellesskap ble vi heldigvis raskt enige om å være ekstra varsomme i dekningen av Sørfold-tragedien. Noe annet hadde ikke mitt hjerte tålt.

Hva enkelte andre mediehus har valgt å gjøre, får stå for deres egen regning. Vi er alle forskjellige, og vil også derfor dekke og oppleve ulike situasjoner på ulike måter.

Årsaken til at jeg ikke har levert inn min oppsigelse, er fordi jeg midt oppi alt det tragiske og vonde - tror vi som lokalavis har gjort noe rett.

Og selv om jeg kjenner på at jeg ikke er sterk nok, så tror jeg ikke det er noe i veien med mitt moralske kompass eller evne til å møte mennesker i alle livssituasjoner og kriser.

Det må da vel i det minste være verdt noe?