En verden av kontraster

Sist helg var det konfirmasjon i storfamilien, og slekt og venner fra nord og sør møttes for å feire den flotte ungdommen.

Det særdeles skiftende været la ingen demper på feiringen. Vi hadde tross alt tak over hodet og masse god mat. Dessuten var vi omgitt av varme, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Dagen etter ble det også flagget rundt omkring. Det var frigjøringsdagen 8. mai, noe som ble markert både med kransenedleggelser, taler og ulike arrangementer.

Mange jeg kjenner hadde lagt ut midlertidige profilbilder på Facebook, for eksempel av det norske flagget eller av seg selv i uniform. Jeg gjorde ikke noe slikt, men det betyr ikke at jeg ikke tenkte over hvilken dag det var.

Jeg har selv hatt en bestefar som satt i konsentrasjonsleir under krigen. Vi snakket aldri om hvordan han opplevde det, men han var en av de heldige som overlevde og kom hjem med de hvite bussene.

Senere i livet brukte han mye av sin tid i Aktive krigsdeltakeres forening i Bergen, og var et av æresmedlemmene der. Medaljene hans er det et barnebarn som har i dag, en som selv er krigsveteran.

I dag kom det opp et minne på Facebook med en link til et bildespill som Nordlandsmuseet laget til jubileet for to år siden. Den er en sterk påminnelse om blant annet krigsfangenes hverdag i vårt område.

Visste du for eksempel at deler av E6 i

Sørfold er bygget på det som egentlig skulle bli Polarbanen?

Historiene om andre verdenskrig og det som skjedde både her lokalt og ute i verden, kan virke fjernt for oss som ikke levde den gangen. Mange av tidsvitnene - de som kan fortelle førstehåndshistorier - er ikke lenger blant oss.

Av min besteforeldregenerasjon er det bare farmor igjen. Hun vokste opp på Fauske, og har blant annet fortalt at hun lå gjemt i en grøft og så på da sentrum ble bombet. Det er for meg surrealistisk å tenke på.

I dag er det krig i Ukraina og store konflikter flere steder i verden. Selv om det geografisk sett foregår lengre borte fra oss enn det som skjedde under andre verdenskrig, kommer krigen i Ukraina likevel nært på.

Vi hører om den på radio, ser tv-innslag og nyhetssaker på nett. Mange engasjerer seg, både som frivillige i hjelpearbeid, med innsamlinger og som meningsbærer. Det er vanskelig å unngå å få med seg det som skjer.

Det er lett å ta det man har for gitt. Om det er snakk om hus, mat, familie - eller fred. Det er lett å tenke at det ikke angår en selv.

Mange har sitert Arnulf Øverland sitt dikt der han sier ”Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!”.

Det som skjer ute i verden angår deg også. Vi er alle en del av verdens befolkning. Det blir feil å ikke bry seg.

Det som skjer et annet sted i verden angår deg også fordi vi er avhengige av hverandre. Vi produserer ulikt, selger og kjøper av hverandre. Om det er krig ett sted, kan det få konsekvenser et helt annet sted på kloden.

I går kveld åpnet jeg ei bok med handling fra Finnmark. Handlingen starter med en prolog om en familie som reiser avgårde mens hjemmet deres står i brann.

Den brente jords taktikk kalte de det tyskerne gjorde. Ingenting skulle stå igjen når de sovjetiske styrkene kom for å frigjøre landet.

På tampen av den fine helga har jeg tenkt enda mer på kontrastene i verden og hvor heldige vi er som bor der vi bor. Vi må ikke ta det for gitt.