En velfortjent hyllest til doktor Ida & co

Fredag 29. desember sånn rundt klokken 22.30:

I heimen skal hundene luftes for siste gang den dagen, skvette litt, snuse litt. Ikke en lang tur, men noen hundre meter er normalt planen.

For min del ble turen på mellom to og tre meter.

Midt ned i trappa forsvant fotfestet.

Ikke på grunn av ivrig hund som dro i båndet, uforsiktighet - trolig heller ikke usynlige mørke krefter fra det ytre rom.

Jeg bare skled og falt slik vi gjør noen ganger, kanskje spesielt når det er glatt.

Høyre hånd fikk tak i rekkverket, en legg traff også det med et lite skrubbsår som resultat. Venstre hånd traff trappa og det kom et smell.

Et sånt smell ja.

Jeg karret meg - med litt hjelp, på beina og gikk inn mens samboer og hunder tok turen ut.

Jeg var sikker på armbrudd, men så det an til morgenen etter før jeg involverte helsevesenet.

Og for en involvering det skulle bli.

Helsevesenet benyttet anledningen til å vise seg fra sin aller beste side den siste lørdagen i 2023.

Litt etter klokken åtte ringte jeg 116117 og forklarte situasjonen. Beskjeden var at legevakta på Fauske ville ta kontakt.

En time senere, litt over ni, duret telefonen igjen.

Kunne jeg være der klokken ti?

Det kunne jeg og på slaget ti kom jeg inn til dyktige og hyggelige doktor Ida på kontoret på Blålysbygget.

Hun stilte noen spørsmål, gjorde noen tester på hvor det var vondt og ikke og etter rundt tre minutter konkluderte hun medfølende at her ble det nok Bodø-tur.

- Bare meld deg i røntgen i andre etasje. De vet at du kommer, smilte doktor Ida og ønsket både lykke til og god bedring.

Ved Nordlandssykehuset fant vi P-plass, gikk inn og jeg hadde ikke fått satt meg ned på venterommet før det kom en hyggelig kvinnelig radiograf mot meg.

- Du ser ut til å ha vondt i armen. Kom så tar vi bilde, sa hun. Et par minutter senere bar det ned til akuttmottakets venteavdeling, og der gikk det også fort i svingene.

Omtrent før samboer var tilbake fra kiosken - som ikke er langt unna, ble jeg hentet av en lege som nærmest gratulerte meg med det fineste bruddet han hadde sett i 2023, gipset meg med kyndig hånd, småskravlet på triveligste vis og sendte meg hjem.

Klokka var blitt 12.25. Tre timer og ti minutter etter avgang fra Sulis var jeg ute av sykehuset. Og det med innlagt stopp på Fauske.

Det må være en slags rekord i effektivitet.

Det var også en oppvisning i hvordan man tar seg av folk som har vært uheldige. Det oste kvalitet og menneskelighet av hele dagen, og dyktigheten skinte gjennom fra A til Å.

Hele tiden var følelsen av å være i trygge hender hos fagfolk der, og de fakturaene som tikket inn fra henholdsvis legevakt, røntgenavdeling og akuttmottak trykket jeg ”betal” på med glede.

Tusen takk til alle involverte for at en i utgangspunktet kjip dag, ble så bra som den overhodet kunne bli.

Dere er enestående!

PS! Denne uken var det oppfølging, og også der gikk alt på skinner. Gipsen er fortsatt på, men alt går strålende med det lille bruddet - dersom noen av dere lurte på det.