En uvanlig vinterfugl her nord

Det lysna av dag da jeg sto og kasta utover dagens porsjon med fuglefôr. Innimellom de rimfrosne buskene var det fremdeles mørkt.

Da flagra plutselig en liten fjærkledd tass ned fra kvistene og landa rett framfor skotuppene mine. Med noen raske rykk var den framme og smakte på vintermaten. En rødstrupe!

Den hadde jeg ikke sett som vinterfugl her før. Skulle den ikke for lengst ha hoppa rundt nede i Frankrike eller i Spania; eller i England, kanskje?

Rødstrupen fikk ha matfatet for seg sjøl ei stund, men etter hvert som det lysna, dukka andre slukhalser opp. Først svarttrostene, deretter gulspurver, meiser og andre frøspisere. Og til slutt kom nøtteskrikene, naturligvis, hamstrerne som ikke gir seg før foringsplassen er tømt.

Men da hadde rødstrupen stukket av, og jeg rekna ikke med å få se den mer.

Men der tok jeg feil. Og nå har fuglen vært her i snart en måned og er blitt riktig husvarm. Den piler omkring mellom beina på rådyra. Ingen av de andre «vintergjestene» våger det. Den setter den oransje brystkassen fram og får sjøl de største kjøttmeishannene til å rygge.

Ikke en gang da jeg hengte opp adventstjerna i vinduet og skremte skjur og nøtteskriker over alle hauger, forlot rødstrupen foringsplassen.

For et tillitsfullt sjarmtroll! Den har også utseendet med seg. Fargene i fjærdrakten er fint avstemte, og når den ser på deg med de store, svarte øynene med den kvite ringen rundt, kjenner du det heilt inn i hjerterota. Trur jeg.

Det er kanskje derfor engelskmennene for lengst har valgt rødstrupen som nasjonalfugl. I Storbritannia er arten nærmest standfugl, og den lever heile året i hager og parker, tett innpå folk.

Ikke så rart at the Robin også ble britenes julekortfugl. Nå finner vi kanskje ikke så mange julekort med rødstruper på. Tidene og smaken forandrer seg. Det er jo ikke så mange dompaper å se på kort hos oss heller i dag.

Vi vet jo alle at reven en gang fikk en fløyteskvett på halen, og at den kvite flekken fremdeles sitter der, på alle rever. Kanskje har vi også hørt om den gjerrige bakstekjerringa Gjertrud som ble til en svartspett med rød lue da hun fløy opp igjennom skorsteinspipa.

Slike historier er eventyr. Men hvordan gikk det til da rødstrupen fikk det oransje strupepartiet? Det kan vi lese om i ei legende; altså ei fortelling som er nesten sann:

«Det blir fortalt at» da Jesus hang på korset, fløy en liten grå fugl opp og lettet pinslene hans ved å dra en torn ut av panna hans. En bloddråpe rant ut og ble smurt utover bringa på fuglen. Og der sitter den den dag i dag.

Rødstrupen i hagen er ikke aleine om å kutte ut sydenturen denne høsten. Seks bokfinker har også slått seg til ro ved foringsplassen. Sannsynligvis begynte de å forsyne seg av frø allerede i september, og så ble de hengende her til trekkuroa en dag var borte.

Som vanlig er det også noen svarttroster som tar sjansen på å bli igjen når artsfrendene reiser sørover. De greier seg bra i kulda, bare de finner nok mat, og om våren har de en fordel framfor de som drog ut på et farlig trekk.

Da bokfinkene kom i høst, hadde de en fjærdrakt som ikke er så lett å kjenne igjen. Når det nå går mot jul, har de skifta til den mer fargerike og kjente vårdrakten.

Unge svarttroster forandrer seg også. Noen av dem får i løpet av vinteren mellom anna gult nebb og tydelig øyering.

Rødstruper trekker om natta. Det er kanskje derfor fuglen i hagen vår dukker opp før det blir lyst og sitter igjen med matfatet for seg sjøl etter mørkets frambrudd. Den sakner nok ikke artsfrender, for rødstrupene er enstøinger og passer på å skaffe seg egne territorier også under trekket.

Vi ser aldri flokker med rødstruper. Når flere besøker hagen samtidig utover høsten, smetter de rundt under buskene, plukker i seg småkryp og prøver å unngå hverandre.

I april kommer rødstrupene trekkende fra sør og slår seg ned i bar og blandingsskog. Sangen er forholdsvis lett å kjenne, og fuglene starter gjerne å synge før det blir lyst om morgenen.

Men det skjer altså ikke før om fire-fem måneder.