En ubehagelig sannhet?

Om det er ett tema som engasjerer oss her til lands, så er det innvandrings- og flyktningedebatten. Det er ikke mye som både skiller og forener som de som vil bli en del av det norske samfunnet.

Sånn sett er vi som er både født og oppvokst her til lands, ekstremt heldige. Det sies at å være nordmann er som å vinne i livets lotteri, og når man ser hvordan milliarder av mennesker som kjemper for nettopp livet verden over, er det vanskelig å være uenig i det.

Da sier det også seg selv at vi er et land mange vil komme til.

Det er for noen et problem, og for andre en velsignelse. Begge er synspunkter det er lov å være uenig i, men ingen kan pålegge andre å mene det som er ”riktig”.

Svært grovt forenklet så er det selvfølgelig utfordringer med innvandring. Særlig knyttet til kulturforskjeller og krigstraumer. Det er ikke så enkelt som å åpne opp og be alle inn.

Men samtidig kan vi kategorisk fastslå at denne nasjonen hadde stoppet fullstendig opp på dagen om det ikke hadde vært for de som kommer hit for å jobbe og søke trygghet.

I 2015 opplevde Norge en flyktningestrøm, hovedsaklig fra Syria, som man ikke hadde sett maken til tidligere. I løpet av et år ble det registrert i overkant av 31.000 asylsøkere til Norge.

Det var nok til å skape en enorm debatt, som også resulterte i tiltak som gjorde at det nærmest ble full stopp året etter. Da var tallet på 3460.

Siden Putins inngang i Ukraina, har det blitt satt ny rekord i antallet asylsøkere. Fra 2022 til nå er tallet på flyktninger fra Ukraina 37.423.

Det har har nesten ikke blitt problematisert i det hele tatt. Spørsmålet, som kanskje er en smule ubehagelig, er hvorfor.

Er det så stor forskjell på mennesker i nød?