En toll som virker

Det sies at det er en tid for alt. Det stemmer sikkert, men at det skulle bli tid for den oppfatningen jeg har fått om saken jeg skal skrive om her, det trodde jeg aldri skulle skje,

Men jeg er ikke så rent lite stolt over at Helge Simonsen, 34 år i et par uker til, skulle evne å se mer enn ti centimeter lenger enn sin egen nese.

For det er få som har ropt høyere om å heve tollgrensa fra den berømte 200-lappen enn det jeg har.

Gudene skal vite at argumentene var mange. Det er noe fundamentalt bakstreversk med et avgiftsgrunnlag som står stille i 40 år.

Det har skjedd en god del med inflasjon og samfunnet generelt siden 1975, året da beløpsgrensa på det du kan ta tollfritt inn i landet ble satt.

Det som først og fremst har skjedd, er at den verden som fantes den gangen, ikke er i nærheten av den vi har i dag.

Jeg er villig til å vedde mitt siste nettkjøp på at det ikke var et menneske på planeten som kunne forestille seg hvilke muligheter internett ville gi oss alle. Og hva konsekvensene av de mulighetene ville bli.

I utgangspunktet er det jo bare rett og rimelig. Du fikk mye mer for 200 kroner i 1975 enn i dag.

Hvor ille kan det egentlig være å heve den tollfrie grensa til 500 kroner? 300 små kroner mer?

Vel, det er et stort problem. Tenk over hvor mye av det vi kjøper som koster under 500 kroner. Det er veldig, veldig mye.

Så, tenk på alle de butikkene som selger disse tingene.

Det er veldig, veldig mange.

De fleste ligger i ditt nærmiljø. Det industrikomplekset du kjøper miksmasteren, datamusen eller den nye muffinsformen din hos, ligger ikke i Norge engang.

Så ved å innføre en ny grense på tollfri handel, gjør man ikke bare det veldig mye vanskeligere for norsk næringsliv, man regelrett gir inntektene bort til utenlandske aktører.

Gresvig-eier Olav Nils Sunde gikk denne uka ut og fryktet for hele konsernets
overlevelse etter at tollgrensa skal heves.

Nå spørs det om han har rett i det, men frykten hans er ikke uten forankring i virkeligheten. Sportsbutikkene vil nok merke dette godt.

Det som opprører både Sunde og meg, er svaret som statssekretær i Finansdepartementet, Jørgen Næsje (Frp), kommer med.

- Det er bare for butikkene å gjøre seg mer lekre for kunden, sier han.

Departementet har regnet på at staten taper 180 millioner kroner i redusert toll, men de har ikke ofret næringslivets tap en tanke.

Av og til bekymrer det meg oppriktig at slike folk sitter med makt. For om de ikke ser den selvsagte virkeligheten som den ligger der, så burde makten begrenses til knyte sine egne sko før man går ut av døra.

Ikke gamble med tusenvis av norske jobber på denne måten.

Jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle komme til den konklusjonen jeg har. Men kan jeg innrømme at jeg tok feil, burde også regjeringen kunne gjøre det samme.

Dette er destruktivt for norsk handel mer enn all verdens ostetoll, engangsavgift på bil og brennevin på flyplassen.

Det er direkte smertefullt å se så korttenkte beslutninger satt ut i livet.