Foto: Kay-Espen Pettersen

Synspunkt:

En slags rapport etter nær 200 dager

Tid er egentlig den eneste virkelige kapitalen mennesket har, og det eneste vedkommende ikke har å miste.

Publisert Sist oppdatert

Det gikk opp et lys for Thomas Alva Edison på mer enn én måte. Med sitatet satte han effektivt ord på nettopp ”tid” som kapital.

Og vipps - så var nær 200 dager gått for undertegnede. 200 dager siden denne søringen første gang trådte innafor dørene til avishuset i Vollgata på Fauske, for å ta fatt på jobben som lokalavisas nyansatte.

I mangel av noe annet særlig bedre å gjøre i tre minutter, mens jeg ventet på en telefon fra en av de mange flotte folkene jeg har blitt kjent med det siste drøye halvåret, satte jeg meg ned med kuleramma. Den fortalte meg at det - onsdag klokka 11:45 - var gått ut av tiden eksakt 285 tusen minutter siden jeg debuterte i jobben. Omregnet i timer blir det 4752. I sekunder - når vi nå først er i gang - blir det svimlende 17 107 200. Gode 17 millioner og vel så det, der altså.

Som tilflytter til et sted jeg fra før bare kjente vagt av omtale, og som ferskt tilskudd i redaksjonen, var det med en god porsjon skrekkblandet fryd jeg møtte opp til første arbeidsdag tirsdag 1. juni. Spørsmålene og undringene sto som på lett uryddig geledd; er mine nye kollegaer greie med meg? Passer jeg inn i miljøet? Kommer jeg til å gjøre såpass til god jobb at det ikke blir en lynraskt retur, i lett skam, til Sør-Norge-bygda? Vil jeg og den pelskledde firbeningen trives her nord for denne polare sirkelen?

Lørdag 5. juni førte jeg i pennen mitt første ”Synspunkt”, altså spalten du leser nå. ”Bergtatt og forelsket” var tittelen. Her konkluderte jeg - etter en kort uke i jobben - at jeg var forelsket i hele pakka; folket i strøket, kollegaene mine, møsbrømlefsa, naturen og så mye mye mer.

I mitt siste ”Synspunkt” for året tenkte jeg det var på sin plass å gjøre opp en slags status.

”Er ikke dette egentlig litt for godt til å være sant?”, spurte jeg i innlegget 5. juni. I dag vet jeg svaret på det. Det var for godt til å være sant. Nei da. Det var ikke det. På ingen måte. I dag kjenner jeg på en god dose takknemlighet for at jeg valgte å følge magefølelsen da jeg takket ja til å slutte meg til den lille, men beundringsverdig fine staben i lokalavisa som har vokst seg godt inn i hjertet mitt. Etter at jeg gikk på en solid stjernesmell i mitt forrige arbeidsforhold, sto det aller aller høyest på min liste at arbeidsmiljøet og kollegaene skulle være av det slaget som har i seg en sterk kjærlighet for hverandre. Et sted der samholdet står sterkt, og det er takhøyde. Sånn sett kunne jeg neppe landet et bedre sted. Jeg er dønn sikker på at både kollegaer og sjefen holder meg oppe om jeg er nede. Slikt kan rett og slett ikke måles i penger.

Og så var det dette med folket da. Har de fulgt opp på samme vis, slik jeg beskrev dem i innlegget 5. juni. Å ja. Definitivt. Som journalist i ei lokalavis handler mye av jobben om det å komme seg ut. Møte folk. Fortelle historier. Jeg føler meg heldig som får lov til akkurat det, enda heldigere som har fått møte så mange fine folk. Et og annet sitrontryne har det vært - noe annet ville jo vært underlig - men i det store og hele vil jeg påstå at mennesker med røttene godt plantet i Indre Salten, ja de er noe helt for seg selv.

Fra 2011 og sju år framover hadde jeg tilhold i Finnmark. Fine år, men et spørsmål fikk jeg stadig; hvor lenge blir du? Det lå i dagen en slags forventning i at jeg som søring var innom for en periode. Som om finnmarkingen gikk med en angst for at fylket ikke var godt nok. Det var det definitivt, og ikke årsaken til at jeg flagget sørover etter sju fine år.

Et noe skadeskudd forsøk på igjen å bli en rotekte søring havarerte, og turen gikk nord igjen. Etter et godt halvår her i Indre Salten og Nordland har jeg ennå til gode å få det spørsmålet. Det synes jeg er suverent, og kanskje ligger det i det at nordlendingen utmerket godt vet at dette fylket - det er et sånt et som en blir i. Og det selv om fraflytting stadig er et litt for brukt ord i diskusjonene.

I det du leser dette så er denne søringen med hjertet i nord på juleferie. Sørpå. Med døtre, familie og venner med en noe kjedelig dialekt. Jeg ser ikke bort fra at lengselen mot nordligere breddegrader allerede herjer i hylsteret.

Den tanken digger jeg.

Powered by Labrador CMS