En skjult perle - verdt å ta vare på

"En perle i Salten" var tittelen på et synspunkt jeg skrev for nesten nøyaktig 10 år siden. Perlen vi snakker om er Sjønstå gård, som ligger mellom Finneid og Sulitjelma i Fauske kommune.

Jeg brukte også uttrykket "en skjult perle", noe som jeg mener gården til en stor grad fortsatt er.

Sjønstå gård er Nord-Norges eneste bevarte og fredete klyngetun. Tunet teller rundt 20 bygninger. I dag er halve gården privateid, og andre halvparten eid av Stiftelsen Sjønstå gård.

For 10 år siden hadde stiftelsen flere planer om ulike prosjekter på klyngetunet, som kunne gjøre gården mer levende. Allerede samme sommer hadde de folk boende på gården. De fungerte både som vertskap og hadde tilsyn med geitene som gikk på beite der. Slik ble det også på sommeren de første årene etterpå.

I fare for å blande alle de ulike hattene jeg har - så kan jeg ikke unngå å nevne at Sjønstå har en stor rolle i krimboka som jeg ga ut før jul. Det er flere som har spurt meg om hvorfor jeg har valgt å legge mye av handlingen til akkurat dette stedet.

Svaret er at det ikke er tilfeldig, selv om det ikke var der ideen til boka startet. Sjønstå gård har rett og slett bare fått en spesiell plass i hjertet mitt.

Det er noe spesielt med stedet. Stemningen på den gamle gården, atmosfæren mellom tømmerbygningene på den grønne sletta omgitt av skog, fosser, vann og fjell.

Mens verden rundt er i endring, kan man få en følelse av at tiden på tunet har stått stille. Hva kunne ikke veggene ha fortalt av historier dersom de kunne snakke?

Som jeg skrev for 10 år siden, har jeg visst om gården allerede før konfirmasjonsbildene mine ble tatt der for 30 år siden.

I ettertid har jeg også funnet ut at jeg er en av de flere tusen etterkommerne etter Enoch på Sjønstå - en av de første kjente beboerne på gården. Kanskje du som leser dette også er en av dem?

For 10 år siden var både stiftelsen og Riksantikvaren opptatt av å skape aktivitet og vise fram stedet til publikum. Etter hvert dabbet aktiviteten av.

Til syvende og sist handler det nok om penger. Dessuten kan man ikke forvente at folk skal jobbe dugnad i årevis for å ta vare på et slikt kulturminne.

Det er muligheter for å søke om penger fra både Kulturminnefondet og andre instanser, men det forventes en viss egeninnsats, og den kan man ikke ta for gitt.

På Osterøy nord for Bergen ligger det langt mer kjente klyngetunet Havråtunet. Hva er det som gjør at det har fått mer oppmerksomhet enn Sjønstå gård? Er det fordi det er en del av Museumssenteret Hordaland?

Hvordan er det egentlig, ønsker man at Sjønstå gård skal forbli en skjult perle, eller ønsker man at gården skal være et levende museum? Hvis den skal tas vare på, kreves et visst vedlikehold. Det må også tas hensyn til at halve gården er privateid.

Jeg kjenner mange som ikke har vært på Sjønstå gård, men flere av dem har tenkt seg dit til sommeren. De har blitt nysgjerrige på stedet etter å ha lest om det i boka mi.

Kanskje har jeg bidratt til at perlen har kommet mer fram i lyset?

Gården er for øvrig et av de "55 forførende friluftsmålene" i Salten, og jeg vil tro at den oppmerksomheten også har ført til at flere har blitt kjent med stedet.

Det tar lang tid for en perle å dannes i naturen, men kort tid å ødelegge den. Mitt ønske er at perlen på Sjønstå behandles med varsomhet og omsorg også i framtiden slik at den ikke blir borte.