En sjokk-start på 2024

Jeg var neppe den eneste som fikk et sjokk mandag denne uka. At tre personer er drept med kniv, er en hendelse som man bare hører eller leser om. Det skjer andre steder, større steder. Ikke her på lille Straumen i en kommune med knapt 2.000 innbyggere.

Når noe slikt først hender på et lite sted, blir det overveldende. Det er ufattelig, uvirkelig og dypt tragisk.

Midt oppi dette er det noen som må være på jobb. Nødetater, kommunens kriseledelse, andre fagfolk, soknepresten.

I tillegg er det oss i media, for vi kan ikke la være å omtale dette. Folk har et informasjonsbehov, men vi må selvsagt vise hensyn til de som er berørt.

Vi som jobber i pressen skal opptre i tråd med Vær varsom-plakaten, som er et sett med presseetiske regler.

Der står det for eksempel at man skal opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet, og at man må huske at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Vi skal også ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende, og vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

Drapene på Straumen berører mange. Ikke bare i lokalsamfunnet, men langt utenfor kommunen. Mange kjenner til familien som er rammet. Noen har gått på skole sammen med foreldrene eller barna, arbeidet sammen med de voksne eller vært omgangsvenner.

Det som har skjedd går inn på de fleste, uansett om man kjenner familien eller ikke. Jeg kan vanskelig forestille meg hvordan de pårørende har det nå, og bare tanken på barna som har mistet en eller begge foreldre får hjertet mitt til å briste.

Å være journalist i et lite lokalsamfunn kan til tider være utfordrende. De man skriver om er mennesker man godt kan møte på butikken eller ute på spasertur neste dag. Det er tette bånd, små forhold.

Drapene første nyttårsdag er et ekstremt eksempel på hvor krevende det kan være å dekke det som skjer på et lite sted. Åstedet ligger et par kvartaler fra huset jeg bor i, og flere av de involverte har jeg møtt gjennom jobb eller andre sammenhenger.

Det er alltid viktig for oss i Saltenposten å være ryddig og etterrettelig. Et feiltrinn kan gjøre mye skade. Ekstra mye i en sak som dette. Derfor trør vi forsiktig.

Mitt inntrykk er at folk er i sjokk over det som har skjedd. De kan ikke tro at noe slikt kan hende i det som ble sett på som en helt vanlig familie.

Det vises omsorg og støtte på flere måter. Folk publiserer hjerter og støttende innlegg på Facebook, og flere har tatt kontakt med kommunen for å tilby seg å bidra på en eller annen måte.

Å vite hvordan man kan vise medfølelse uten å ta direkte kontakt med de involverte, kan være vanskelig. Derfor synes jeg det er et så fint initiativ kirkekontoret har tatt om å treffes for å tenne lys fredag kveld.

På den måten kan man møtes i sorgen og tenne lys, for å sørge og å markere støtte. Kommunen har også lagt opp til flere måter å samles på, spesielt rettet mot barn og unge.

Ordfører Kolbjørn Mathisen sa tidligere i uka at det har vært tøffe dager, at det er vanskelig å stå i dette, men at "vi skal greie det sammen".

Kommunepsykolog Gunnar Jensen sier at nå er det ekstra viktig å være til stede for hverandre. Både gjennom å vise omsorg for medmennesker og gjøre ting sammen.

Vi i Saltenposten føler med dere som er i sorg, og vi oppfordrer alle til å ta vare på hverandre, uansett om dere er direkte berørt eller ei.