En møkkete realitetsorientering

Da jeg var lita, var høstferie ensbetydende med klamme støvler og jord under neglene. Tilbrakt i en åker med grønne stengler og små gulhvite knoller som ventet på å bli plukket av en skitten barnehånd.

Potetåkeren vår var diger. Enorm. I allefall for en fireåring. Fordi vi hadde så stor eiendom, måtte også potetåkeren være stor, tenkte visst pappaen min. Sånn for sikkerhets skyld. Så var vi også sysselsatt hele høstferien, søstera mi og jeg.

Det var med blandede følelser vi mottok ordre om å være med og hjelpe til der ute i den lave høstsola, mellom gjørmete åkerrender. Dra opp plantene og riste av jorda og finne poteter i alle fasonger og størrelser.

Og så potetmor, da. Denne råtne, forunderlige poteten som har stått for det hele. Den minnet mamma oss om hvert eneste år. Det var kjedelig og fascinerende på samme tid. Hverdagslig og magisk. De første årene gjorde vi alt for hånd, uten hjelp fra noen maskiner.

Det beste med alt var å sluntre unna og spise småpoteter med jord på, bære rundt på meitemark og finne den rareste poteten. For så å høre de voksne rope på oss fra åkerkanten at nå var det pause. Halve brødskiver med brunost og rød saft i små kopper.

Etter hvert fikk vi litt traktorhjelp fra onkelen min, både med å sette poteten og å ta den opp. Det var en ny æra som ikke alle jublet for. Det betydde enda større åker.

Da det var over, hadde vi kasse på kasse med gulløye, mandel og blåpotet. Antakelig fire ganger mer enn vi trengte selv. Noe ble gitt til de som var for gamle til å ha åker selv.

Jeg var nok litt sur på dem, for jeg ville jo ha ferie. Litt mer gøy ble det da vi fikk betalt per bøtte vi plukket. Fem kroner, tror jeg, eller var det ti? Da gikk det unna. Det var viktig å sortere de store fra de små, og å velge ut noen til settepoteter.

Nå står det et hus der potetåkeren var. Jeg kjøper potetene i butikken, de få gangene potet er en del av middagen. De er uten jord, og har sånn omtrent lik fasong, alle sammen.

Høstferien bruker folk på å dra til en riviera et sted, eller ei hytte på fjellet. De som må jobbe, noe som nok gjelder de fleste, lurer på hvor i all verden de skal gjøre av ungene sine. Som igjen lurer på hvorfor de har høstferie.

Hadde det ikke vært en smart idé å plassere hele denne bølingen med arbeidsføre barn i åkre eller hager rundt om, der de kunne lære seg hva ordet høst faktisk betyr?

Rett og slett utføre et solid stykke barnearbeid, og få se med egne øyne hvordan tingene henger sammen. Der de kunne arbeide og slite og kjede seg litt og undre seg litt. Og få jord opp til albuene.

Vet du, jeg savner det.