En høytid for minner

I et nydelig påskevær sitter vi og lager den avisa du sitter og leser i akkurat nå. Noen er på fjellet, noen tar båten ut på sjøen, noen har hjemmepåske og noen må jobbe.

Det kommer inn veldig færre mailer til oss i stille uke sammenlignet med en normaldag.

Her er noen eksempler i fra innboksen i dag: «Hvordan forsikrer du påsketuren din», «Født med ski på beina». «Kristentroen står og faller på én ting». Og på VG.no er følgende hovedsak «Ingen hemmelighet at fjellet er en sjekkearena (Husk riktig farge på lua)». Altså er mange i feriemodus, og vi kan koble oss av de gnagende samvittighetsnyhetene.

Det er viktig å koble av og tenke positivt, legge vekk bekymringene og nyte de stadig lysere dagene. Påska kan by på hyggelige familie- og vennestunder, brettspill og fine turer ute til fjells og i fjæra.

Påskekrim på TV, kryssord i solveggen og ei god, ny bok. God tid til å lage middag (langstekt lam, så klart), uten å tenke på klokka og neste aktivitet en skal haste til.

Jeg har mange fine påskeminner fra oppveksten og ungdomstiden. I mine barneår ble de som regel tilbragt på Aure på Nord-Møre på ei lita øy, hvor vi hadde et fritidshus - en tidligere nedlagt gammel skole med dobbel utedo og blåmalt dobbel-dør.

Skiene var ikke med noen ganger, så vidt jeg kan huske. Det var som regel nesten ikke snø igjen på marka rundt det hvitmalte huset. Men jeg har sett et bilde av mitt søskenbarn og meg på et akebrett utenfor hytta, så noen år var det vel snø der.

Men det ble turer i fjæra, til ei seter, hvor min mormor var seterjente allerede som 13-åring, og måtte håndtere store og sterke kyr helt alene. Og vi var sammen med min tante og mine eldre søskenbarn. Det var mye glede i å feriere sammen.

På steintrappa opp til den blåmalte døra har jeg sittet mange stunder sammen med mamma eller tante. Og tante lot meg dyppe en sukkerbit i kaffekoppen hennes.

Det smakte fortreffelig, og den følelsen når sukkerbiten bare eksploderer og sprer seg i hele munnen...

Kanskje jeg skal prøve det igjen, om jeg får tak i sukkerbiter da...

Jeg kan ennå huske en påskeaften da sola strålte like fint som i dag, og jeg fikk ikke bli med på setertur sammen med resten av gjengen. Grunnen var kokvarm panne og hoven hals. Uansett tårer og iherdig masing og sinne.

Jeg måtte bli hjemme, mens de andre dro på tur med mye godt i sekken.

Mamma lovet setertur neste gang vi var på hytta, med like mye godt i sekken. Og det måtte hun - i striregn sammen med meg... Et løfte er et løfte.

Senere i ungdomsåra var det kun turer nordover som fristet, til Steigen og hytta der. Togbilletter ble bestilt tidlig fra Trondheim til Fauske, og jeg kan ennå huske nedtellinga til påske, og hvor godt det endelig var å sette seg på toget og forlate skole, lekser, tentamenspugging og hverdagen hjemme. På Fauske var det over i buss og så noen timer til før det endelige målet var nådd.

I Steigen var det fester og turer på lånte ski. Sene kvelder med kortspill og mange pølse og makaroni-middager på hytta - uten voksnes sunnhetsmas. Mine besteforeldre bodde vegg i vegg med hytta, men blandet seg ikke for ofte opp i ungdomsbula.

Jeg husker bestemors banking på hyttevinduet, da hun vekket meg til middag en formiddag. Småstek i brun saus til frokost er det ikke så mange ganger jeg har spist.

Det skal sies at den middagen antagelig ble servert i tolvtiden, til mitt forsvar.

Som mamma prøver jeg å gi mine tre barn fine påskeminner. Gjerne dager med ski på beina, slalåmbakke-besøk, hyttebesøk på fjellet og vennebesøk. Stikkord er aktivitet, sosialisering, god mat og kortspill. I fjor ble det påskeegg-rebus ute og det kan kanskje gjentas i år?

Ønsker alle våre lesere en god påske! Gå ut og lag gode minner!