En helt spesiell mann

Hele året sitter en nasjon av hopp-elskende nordmenn og gleder seg til jul. Ikke fordi det nærmer seg ribbe, gaver og familiehygge, men fordi det endelig er hoppuke igjen i Tyskland og Østerrike.

Jeg skal gladelig innrømme det, hopp er en idrett som fascinerer meg. Det er imponerende å se på TV-skjermen, men som med mange andre idretter er det ikke i nærheten av det å se de fryktløse i virkeligheten.

Hopping ser lett ut på langt hold, men det er først når man står i bakken at man skjønner at de magre, men likevel topptrente gladiatorene har noe helt spesielt som vi andre mangler.

Og for meg er én av dem mer spesiell enn alle de andre.

Anders Jacobsen ble raskt en yndling for det norske folk da han kom inn på landslaget i hopp i 2006. Han hadde gjort sine saker bra i kontinentalcupen i tre år, og det var ingen som ble overrasket da han allerede i de første rennene den sesongen var beste nordmann.

Da han vant sin første verdenscupseier i sveitsiske Engelberg rett før jul i 2006, fikk hoppnasjonen Norge blod på tann. Hadde vi en mann som kunne vinne den legendariske hoppuka igjen?

Svaret på det spørsmålet var et rungende ja. Den smilende og ydmyke Hønefoss-gutten stilte alle konkurrentene til veggs, og kunne stå på toppen av seierspallen etter fire renn i januar 2007.

Så hadde han kanskje litt bedre samvittighet da lysten til å bli best i verden var tilbake etter ett år.

Og her er vi inne på hvorfor jeg er så stor fan av denne mannen.

For i en verden hvor arrogansen blant idrettsutøvere bare blir større og større, er Anders Jacobsen selve glansbildet på en jordnær person. Et forbilde til etterfølgelse.

Selv om også han kan dra til et kamera i skuffelse over et hopp under pari, går det ikke mange sekundene før gliset og humøret er på plass igjen.

- Jeg kan jo ikke deppe for noe sånt, tenk på alle disse pressefolkene som er kommet bare for å prate med meg. Jeg må jo bare være stolt av det, det hadde vært mye verre om ingen brydde seg, ler Jacobsen.

Problemet for flere som konstant blir bombardert med budskapet om at de er bedre enn alle andre, er at de begynner å tro på det selv. Det er ikke noe galt i å ha tro på seg selv og å ha selvtilliten på plass, men da må man også kunne stå rakrygget når ting ikke går som planlagt.

Jeg skal ikke nevne navn, men det er enkelte som stikker til skogs med en gang noen andre har en lengre skotupp over målstreken.

Da blir det litt trist å hevde at konkurrentene hører hjemme i de lavere barneklassene når han selv vinner.

Da står det mye, mye, mye mer respekt av en Anders Jacobsen som står klar på sletta med en bamseklem klar til Gregor Schlierenzauer, til tross for at han akkurat har gått glipp av hoppukeseieren 2012/13.

For inne i hodet hans er selvinnsikten større enn egoet. Han vet at etter åtte hopp, var østerrikeren bedre. Og han smiler likevel.

Som hovedpersonen selv sa det; - Selv om man ikke vinner, må man gjøre det med stil.

Akkurat det kan vi alle ta stor lærdom av. Fra en helt spesiell mann.