En forestilling helt på ekte

SØRFOLD: Det er nesten bekmørkt i rådhussalen på Straumen. Midt på gulvet står en firkant av en scene. Oppå den står en stol med fire levende lys på hver side.

På stolen sitter britiske Kate Pendry, opplyst av et spotlys.

Innlevelse

Hun begynner på en fortelling om turen til USA og Washington DC hun tok sammen med Mads Sjøgård Pettersen for to knappe uker siden. En reise for å bevitne innsettelsen av Donald Trump som president.

Pendry har salens fulle oppmerksomhet. Elevene fra Straumen skoles ungdomstrinn følger med. Hun har deres fulle oppmerksomhet. Og min.

I løpet av fortellingen stanser hun opp og beskriver med ærefrykt i stemmen det de opplevde sammen. Gravene til falne soldater, minnesmerket ved Pentagon, menneskene de snakket med.

Velgere som mobber

Hun forteller med innlevelse om et folk som tilsynelatende har løpt fra all anstendighet, høflighet og medmenneskelighet. Et ubehagelig møte med Trump-supporterne. Egoistiske, hånende. Hun kaller dem «bullies». Mobbere.

Historien går videre, hun forteller om et raseri som ulmer i brystet på henne ved synet av hva som er i ferd med å skje rundt henne. Beskrivelsene av omgivelsene kan oppsummeres som «stille før stormen».

Sterke følelser

På innsettelsesdagen er følelsene i hyppige tornadokast på innsiden. Pettersen ber henne hele tiden om å holde seg nøytral. I køen for å komme inn på arrangementet, hvor Trump skal sverge sin ed og bli USAs neste president, står rad på rad med det Pendry beskriver som «trailer trash». Alle iført en rød caps.

En dame foran dem i køen slafser på tyggegummien sin, snur seg og sier nesevist at familien hennes skal stå der. Bare til Pendry og Pettersens informasjon. De blir fem, seks, sju stykker. Og riktignok kommer det fem, seks, sju like spydige eksemplarer av menneskearten og bryter seg inn i køen.

«Facism starts with people who jump in the queue».

Kraftig inntrykk

Ordene henger igjen i salen etter at hun har uttalt dem. Hun lar setningen henge der ekstra lenge med vilje, slik at den gjør ekstra ordentlig inntrykk. Elevene er helt tyste, men man kan høre i lufta at ordene har en sterk virkning på dem.

En sterk, dramatisk fortelling om en uke som er på vei inn i amerikanske historiebøker nærmer seg slutten.

Frykter krig

Hun avslutter med å trekke likheter til hendelsene i 1933 i Tyskland. Elevene rører på seg. Uvisst om det er fordi ordene borer seg inn i dem eller fordi de er rastløse. Kanskje begge deler.

Pendry beskriver Trump-supporterne med store ord. Med innlevelse. Det føles som jeg er der med dem selv, og ser presidenten bli innsatt.

«Art, music, words. They are the foundation of democracy. Pendry out!» avslutter hun.