EN EKTE JOBBKOS. Det tok ike lang tid før ungene i barnehagen tok ansvar for at Saltenpostens jobbtester skulle føle seg velkommen. Fra venstre Mia Idsal Trones, Max Idsal Trones, Helge Simonsen og Madelen Engan. Foto: Elise Larsen
EN EKTE JOBBKOS. Det tok ike lang tid før ungene i barnehagen tok ansvar for at Saltenpostens jobbtester skulle føle seg velkommen. Fra venstre Mia Idsal Trones, Max Idsal Trones, Helge Simonsen og Madelen Engan.

En drømmedag for en stor liten gutt

Min største frykt i hele verden er å skifte bleier. Så hva i all verden gjør jeg i en barnehage?

Publisert Sist oppdatert

Øynene følger bilen hver eneste centimeter inn på tunet. Hengende på gjerdet står de, to konger i sitt eget land.

Selv om livserfaringen er langt større hos meg enn de to observandene, er det jeg som føler meg på syltynn is.

For første gang på veldig lenge, er jeg oppriktig nervøs.

Jeg, som i mange år var småredd for unger, skal jobbe en dag i en barnehage.

- Jeg har en laks på fotballdrakten min, se!

I det jeg trasker forbi småbarnsutgaven av de klassiske gamle gubbene utenfor Coop'en, kommer det heldigvis en liten kar i skinnende rød Finneid IL-drakt og redder dagen.

Hans iver for å vise fram sponsorlogoen for et lokalt oppdrettsselskap er akkurat det som skal til for at jeg slapper litt mer av.

Medås gårdsbarnehage er en del av hverdagen for 75 unger fra et år og oppover til de skal begynne på skolen.

De har fem avdelinger, og ungene flytter seg oppover bakken jo eldre dem blir.

Min største angst er å bli plassert i det nederste huset. Den røde avdelingen. Der alle de minste er.

Mye av min nervøsitet er knyttet til et av de skumleste ordene jeg vet.

Bleieskift.

Ja da, det er pinglete og alt det der, men jeg hadde liksom et håp om å utsette det til den dagen jeg ikke har noe valg lenger.

Veien går opp i andre etasje til kontoret til styrer Jim Frode Hansen. Han smiler og forteller at de er spente på hva jeg selv ønsker å gjøre i dag.

- Vel, jeg er egentlig innstilt på å gjøre alt som dere måtte finne på, sier jeg, og kjenner at det er uvant å lyve noen rett opp i øyene.

Jim Frode sier at de hadde tenkt at jeg kunne bli med miniklubben på tur i skogen, om jeg vil det?

- Det er de som har blitt så store at de skal opp en avdeling til neste år. Så de bruker uteområdene vi har her med grillhus i skogen på andre siden av jordet. Da slipper du unna bleieskift og slikt, sier han og humrer.

Det er kanskje litt dårlig gjort av meg mot dere lesere, men det eneste som hindrer med i å kysse Jim Frode, er jobben jeg må gjøre inni meg selv for å ikke juble høyt og lenge.

For en som meg, som ikke har barn selv, er det en helt ny verden å komme inn i. Jeg var ikke i barnehage selv heller, bare hos dagmamma da jeg var liten.

Inne i avdelingen som heter Stabburet er det full gass mens jeg kikker inn døra. Det er straks på tide å komme seg ut, og ungene er som virvelvinder rundt beina på de voksne.

Elin Skjevik og Wenche Pettersen smiler mens ungene kommer litt avmålte bort for å se på den skjeggete mannen med kamera.

- Dette er Helge, han skal være med oss i dag. Blir ikke det gøy?

Jubelbruset er ikke øredøvende, men en blond liten kar kommer gående mot meg med et lurt smil.

- Du Helge, kan ikke du hjelpe meg med å kle på meg sånn at vi kan gå ut?

Jeg rekker ikke tenke fram et svar før Max Idsal Trones har tatt tak i hånda mi, og snudd meg 180 grader mot gangen med alle uteklærne.

Det er bare å gi seg hen, for dette starter rett og slett en foss av spørsmål om påkledningshjelp fra alle kanter.

Dette er jammen ikke så skummelt likevel. Det er faktisk ganske koselig.

Ungene løper ut på lekeplassen, og drar meg fra dissestativene, til klatrestativet og til sklia, før vi ender opp et sted jeg bare har sett i drømmene mine. En skikkelig svær sandkasse.

Vi kaster oss i det, både Max og jeg. Også tvillingsøster Mia Idsal Trones blir med, sammen med Madelen Engan.

Det lages sila-sand, vi graver groper, og jeg planlegger allerede at jeg vil begynne på det mest imponerende sandslottet i Indre Salten.

Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt skuffet når beskjeden fra de andre voksne kommer om at vi må kle på refleksvestene og komme oss ut i skogen for å grille.

Alle mine nye små venner kommer springende, påkledningsassistenten er klar igjen.

Det fine med gårdsbarnehagen i Medås, er at de har mye område å ta av. Vi går 100 meter langs et jorde, og over ei lita bru. Plutselig er vi i en eventyrskog, med grillhus, gapahuk, slengtau med bildekk og en dinosaur av tre.

Trine Rølvåg fyrer på bålet, og ungene leker i alle retninger.

Det er ikke mye tid å sitte stille heller, det er mange som vil leke gjemsel og ha en kos.

Litt etter hvert kommer pølsene på grillen og vi får tatt oss en matbit.

- Helge, jeg trenger et plaster. Det svir på hånda.

Max ser på meg, og jeg kjenner umiddelbart at en enorm følelse av bekymring kommer over meg. Ikke har jeg plaster, og ikke vet jeg hvor det er.

Jeg blåser litt på der det svir, og roper på Elin. Hun vet råd, og plasterlapp kommer på.

Tida går utrolig fort mens vi er i skogen. Det blir matpause, og vi koser oss med en grillpølse og kakao. Til og med sola kikker fram mens vi spiser, og stemningen er god.

For første gang denne dagen rekker jeg å tenke litt over hva jeg er med på her i skogen. Og det er veldig fint.

Det kan virke som jeg kan leses som en åpen bok, for mens jeg tenker på om dette var en jobb jeg kunne hatt, kommer det en beskjed fra høyre kant.

- Jeg tror jammen du passer bra til dette, ungene liker deg kjempegodt. Elin Skjevik smiler og jeg blir ikke så rent lite stolt.

Vi pakker sammen etter hvert, og legger tilbake på veien til barnehagen.

Det er på tide med en voksenpause, og inne i bygningen er et rom som bare er for de ansatte. Her går det an å koble litt av fra det som bare kan beskrives som et heftig lydnivå fra små høyttalere.

- Det er viktig å kunne komme seg litt unna i løpet av dagen, man trenger en pause. Så da sitter vi her og leser avisen, og tar en kopp kaffe, sier Elin Skjevik og Maria Zakariassen, mine to mentorer for dagen.

En siste oppgave før jeg har jobbet inn en arbeidsdag, er å skjære opp frukt til ungene. Vi lager flere boller med vannmelon, pære og appelsiner.

Det trengs påfyll når man har mye å gjøre, både for barn og voksne.

Men alle arbeidsdager tar slutt, og det gjør også min i Medås gårdsbarnehage.

Mens jeg går til bilen, og kjører forbi porten på vei ut, får jeg dagens beste gave.

Avskjeden fra ungene som henger på gjerdet er nemlig verdt all spenningen før jeg kom dit.

- Ha det SuperHelge, vi snakkes en annen gang.

Jeg er offisielt ikke redd for barnehager lenger.

Neste gang kan det til og med hende jeg tør skifte en bleie.

Powered by Labrador CMS