En dritpopulær oppfinnelse

En tirsdag ettermiddag parkerer jeg utenfor Rørlegger'n på Fauske og går inn for å kikke på et do. Og det er ikke hvilket som helst do. Dette er et ekstra spesielt et.

En hyggelig dame serverer kaffe mens en mann hjelper en kunde i enden av butikken. Det er en behagelig stemning i lokalet. Det lukter nytt og rent.

En artikkel hos Dagbladet forteller om en utstilling i Paris, hvor Paris' eldste vannklosett er utstilt. Dette vannklosettet tilhørte hertugen av Burgund, «John den fryktløse». Han fungerte som Frankrikes konge mellom 1409 og 1413.

Hans fromme toalett var plassert høyest i tårnet hans. Det hadde tykt, polstret sete og ovnsvarme. I tillegg hadde det også et luftesystem for å fjerne ubehagelig lukt. Hertugens faste og flytende avfall falt ned i en septikgrop 25 meter ned fra det herskapelige dasset.

Gropen var kledt i stein, og gulvet i gropen slapp gjennom alt av flytende rester. Fast avføring ble samlet opp og fjernet med jevne mellomrom av ansatte, som var en egen yrkesgruppe kalt «Monsieur Fifi». De tørket sine underliv med bomulls- eller linkluter.

Hygienen dalte utover 1600-tallet. Det kjente slottet Versailles er også kjent for sine do-fasiliteter. Der ble det vanlig for hoffet å gjøre fra seg i hjørner i huset. Historiebøkene på ungdomsskolen fortalte at de hadde et eget rom til det. De edlere deler av kroppen har blitt tørket med litt av hvert gjennom tiden. Blader, mose, trepinner og tøystykker som bare de rike hadde råd til, ifølge NRK.

I Norge tørket man seg gjerne med hjemmespikkede, flate pinner. En hel familie delte gjerne på samme pinne, som ble lagt på doen, klar til nestemann.

Wikipedia forteller at det første klosettet med vannskylling ble brukt omkring det 26. århundre før Kristus av induskulturen. Det var en sivilisasjon som befant seg i den vestlige delen av India. I byene Harappa og Mohenjo-daro hadde nesten alle hus vannklosett, som var tilknyttet et forseggjort kloakksystem.

Fra det første til det femte århundre etter Kristus ble vannklosett tatt i bruk i Romerriket. Men do i den keramiske formen vi kjenner til i dag, ble ikke til før på 1870-tallet i England.

I Norge ble derimot klimaet ansett lenge som for kaldt for vannklosett. Kloakknettverket var ikke utbygget særlig godt og man var redd for at fjordene skulle bli forurenset. Den største hindringen var imidlertid alle de som hadde interesse av at det ikke fantes slike moderne fasiliteter.

Dotømmere var en egen yrkesgruppe, som tømte toalettene rundt om kring. I tillegg fantes pudrettfabrikker, som laget gjødsel av menneskeekskrementer. Folk levde rett og slett av andre folks ekskrementer.

I dag lever også folk av dette. Den mer moderne varianten er å lage produkter som ekskrementene kan deponeres i. Hos Rørlegger'n har de siste skrik innen produktgruppen. Geberit AquaClean er dassen som ikke bare kvitter seg med ting vi ikke vil vite av, men den er også det rene stylings- og dusjproduktet.

Her kan man nyte et oppvarmet sete til skinka, et spylesystem som rengjør både foran og bak og en føner som tørker etter skylleseansen.

Spylerne vaskes med et innebygget desinfiserings-middel før de starter spylingen opp i stasen. Et kullfilter absorberer lukt, slik at ingen merker at du har gjort nummer to etterpå.

Dessuten er det en sensor som åpner dolokket for deg. Nå trenger man rett og slett ikke å tenke selv når man skal gå på do. Det er lys under toalettet, som er behagelig i mørket. Da slipper man å bli blendet når man står opp midt på natten, og er forvirret fordi man våknet klokken tre av tissenød og må vagge med mysende øyne til badet. Lyset kan også skifte farge.

I hjørnet av butikken har de montert opp to visningsmodeller. De har installert et vannsystem, slik at modellene kan vises i sin helhet til potensielle kunder.

- Vi selger flere og flere av disse. Populariteten har økt siden vi ble samarbeidspartnere med merket i 2012, forteller Yngvar Braute smilende, mens han titter ned på den nyeste modellen av det avanserte toalettet.

Braute demonstrerer de ulike funksjonene og duppedittene superdoet har. Det har faktisk egen fjernkontroll, hvor du kan bestemme trykk, temperatur, varighet og en rekke andre greier. Det har egen funksjon for damer og det kan justeres med tanke på posisjon.

- Tidligere var dette noe folk forbandt med hjelpemiddelsentralen. Nå er det blitt mer og mer vanlig. Det er blitt et komfortprodukt. Når folk først kjøper et, så går de «all in». Da sparer de ikke på kruttet, sier han og fortsetter:

- Som regel kommer kundene fordi de har en venn eller nabo som har et slikt toalett, og så vil de ha det samme. Det er veldig uvant første gangen man prøver det, så det kreves kanskje noen gangers prøving før man vil ha et selv.

Han anbefaler folk som pusser opp badet sitt, men ikke vil bruke så mye penger på et slikt toalett i første omgang, til å legge elektrisitet og vann klart i veggen. Da blir det mye enklere dersom de plutselig bestemmer seg for å skaffe et spylende do.

- Neste gang vi pusser opp badet, da blir det et sånt et, konstaterer Ronny Engan.

Han er den eneste i hele området som har servicekurs på Geberit. Tidligere var han den eneste i hele Nordland, men nå har det kommet et par til. Dersom noen i Bodø eller på Mo har problemer med sitt spylende do, er det Engan som må rykke ut.

Saltenpostens journalist får prøve et av disse doene. På kundetoalettet er det nemlig montert opp et vaskeekte Geberit-toalett.

Jeg gjør mitt fornødne unna og filmer resten. Opplevelsen er en helt annen enn hva man forventer seg. Det er ikke ubehagelig i det hele tatt, men litt rart og veldig uvant.

Dessuten er det ikke like lett å finne ut av hva de forskjellige knappene på fjernkontrollen betyr, så spyleren lever i grunn sitt eget liv en stund, før jeg omsider finner knappen til føneren. Ren og pen, helt uten bruk av hender og dopapir, går jeg av skåla og vasker hendene, bare av gammel vane. Det er kanskje ikke så dumt med et sånt toalett.

- Papir er jo veldig dyrt i utlandet. Det finnes ingen plasser hvor papir er så billig som i Skandinavia. Når du er i Asia, finner du derfor nesten ikke noen toaletter som ikke er av denne typen, forteller Engan og Braute.

Og sant nok, folk fra andre land kan finne på å pakke bobilen full av dopapir når de er på ferie i Skandinavia. Da er det kanskje ikke rart at andre steder må de ha vann for å bruke vannklosettene sine.

Vi er riktignok heldige, med eller uten dopapir. For i noen deler av verden, finnes det fortsatt folk som bæsjer og tisser i hull de graver i bakken selv.

Det finnes fortsatt steder hvor folk ikke aner hva et kloakksystem er og det finnes fortsatt folk som må rydde opp andres dritt.