En dramatisk skitur i romjula

Heldigvis har det for meg personlig endt godt til slutt. Men den turen som unektelig har brent seg fast i meg for alltid, og som ble helt spesiell er denne…

Lange vandringer

Det skjedde i romjula, 2. juledag i1981 – altså for 40 år siden. Jeg bodde da med min familie i Enebakk kommune og hadde den kuperte, men naturspennende Østmarka som nærmeste nabo og som «treningsterreng», med tanke på å holde meg i brukbar form til mine ukesvise langvandringer både nord og sør i kongeriket med fotoutstyr, fiskestang og notatblokka som fast inventar i ryggsekken.

Jeg var fast bidragsyter i magasinet Villmarksliv, men leverte stoff til de fleste av både våre naturblader og andre blader - og det var å «stå på»…

2. juledag

Tilbake til 2. juledag 1981. Det er kaldt i Østmarka denne dagen, gradestokken viser rundt 23 minusgrader, men forholdene er ellers perfekte for en skitur – en «juletrimtur» etter juleribba… Trærne står stive og vinterpyntet. Vannene har for lengst fått ”lokket«på», og frostrøyken stiger opp fra elvemunninger og bekkefar.

Det riktig knirker i beksømstøvlene og bindingene, føret er utmerket, og det går unna, jeg legger kilometer etter kilometer bak meg. Av «liv» har jeg sett en travel rev, en tiur i ei diger furukrone og noen sky orrfugler som beitet i noen hvitrima bjørker.

Kaffenying

Etter rundt tre timers vandring finner jeg meg en høvelig plass i skogsnaret for en liten kaffenying og en etterlengtet geitost-skive, og snart stiger en beskjeden, dansende, grå røyksøyle til værs mellom rimfrosne trelegger – hvilken julestemning…

Røykringene søker seg vei gjennom storskogen, over myrer og tjern. Go‘lukta kan kjennes på god avstand. Lurt forresten å ha noen tørrpinner med seg i ryggsekken på slike dager. Det er ikke alltid så enkelt under slike omstendigheter å få liv i bålet…

Geitost og bål

Underlig dette med villmarksbålet. Frosne never får liv igjen, og stive og støle kroppsdeler mykner til. Livet blir igjen levelig, takket være den beskjedne, trolske flammen.

Og hva hadde nå livet vært uten den brune geitosten? Du verden som det smaker, men så har jeg også vært på vandring ganske lenge, befinner meg i hjerte av Østmarka og det er langt før jeg når heim tilbake til Flateby – en gang utpå kvelden.

Julefuglen

Det er så vakkert og stille inne i djupet av Østmarka, inne her ved Raudsjøen denne romjulsdagen – og jeg har hele herligheten for meg selv, ikke et menneske å se. Noen svake solstråler skyter frem over Mosjøhøgdene og pynter Nordbyåsen og de store og fiske-spennende Børtervatna, mens et dompap-par, denne fargefine «domherren og katolske geistligheten» og julefuglen fremfor noen, er på matbesøk i bjørketoppene.

Den knitrende låten er heller ikke til å ta feil av – finere kan det jo ikke bli.

Frosset nebb

Plutselig kvekker jeg til. Det ligner da unektelig på en skapelse, det som sitter sammensunket ved Raudsjø-bekkekanten rundt femti, seksti meter fra meg. Ikke en bevegelse er å se, helt urørlig er skikkelsen – hva i all verden er dette?

Jeg nærmer meg og ser til min store overraskelse at det er en forkommen gråhegre som har søkt tilhold her ved bekken i håp om å få opp fisk for å berge livet. Under de rådende iskalde og snørike omstendighter er jo dette helt uvanlig. Jeg kan heller ikke unngå å legge merke til at den stakkars hegras nebb sinpelthen er igjenfrosset.

Når den har forsøkt seg med det sylkvasse nebbet i det iskalde vannet, har frosten sørget for «igjenklistring». En forferdelig skjebne for en vakker, vinget skapning – dette er katastrofe…

Fortvilelse

Hegra er helt avhengig av nettopp åpent vann for å fange sin fisk. Den overvintrer vanligvis langs kysten av Vestlandet, videre nordover og ved de De britiske øyer. Men denne har altså av en eller annen årsak blitt igjen. Det kan bero på flere ting. Både sykdom og utmattelse eller andre adferds-forstyrrelser kan være grunnen. Sjelden har jeg følt slik en fortvilelse i «naturen» og jeg har heller aldri vært akkurat i denne situasjonen…

Heimveien

Jeg greier ikke å forlate hegra, samvittigheten min tåler ikke det. Men jeg må ta en avgjørelse, for kulda har også etter hvert råket meg – og kvelden og mørket har omgitt oss. Jeg møter ingen motstand når jeg så varsomt jeg kan løfter hegra opp og forsiktig gir meg heimveien i vold…

Det eneste som står i hodet mitt er at jeg må gjøre det jeg kan, for å redde den fra den grusomme måten å fotlate livet på…

Livet slokner

Det blir da også litt av en skitur gjennom Østmarka denne romjulskvelden med min dyrebare og noe «uhåndterlige» last delvis i ly under anorakken. Og mens en gulrund måne stiger over skogtette, hvite julepyntede åskammer i øst og et vell av gnistrende julestjerner fyller himmelen – og jeg endelig snart er fremme ved kjøredoningen min på en skogsvei og har bare en kilometer igjen, før jeg er heime, kjenner jeg at livet med ett slokner på «bylten» i armene mine.

Slik skulle det altså ende, min trøst er at jeg gjorde iallfall et tappert forsøk på å berge et liv…

Utstoppet

En høyst underlig romjulsdag er på hell. En merkelig naturopplevelse har jeg fått være med på. Konklusjonen blir at naturen så avgjort er mangfoldig og dens oppførsel av og til uforståelig, Ja, hvor den også rett og slett kan være grum.

Det hører med til denne brutale naturopplevelsen at jeg fikk min stakkars «romjulshegre» gjort «levende igjen» ved å få den utstoppet. Og i dag står den like ved mitt skrivebord og holder meg med selskap.

Det er da også mange som, når de er innom «Cato-hula» i Sulis, spør meg nettopp om den store fuglen og om den er «forbundet» med noe spesielt….Og reaksjonen hos de besøkende er ikke til å ta feil av, når de får høre den gripende historien…