En dag vil de gode minnene dekke over det store, svarte savnet

Tirsdag var en helt spesiell dag, for veldig mange på mange måter. Det var dagen det skulle settes et foreløpig punktum for den mest tragiske hendelsen som har skjedd i Saltenpostens dekningsområde på lang, lang tid.

Det har gått drøye tre uker siden tre av innbyggerne i Sørfold gikk ut av tiden på en måte som er vanskelig å beskrive, så absurd er hele situasjonen.

Tirsdag ble de stedt til hvile etter en begravelse som kunne fylt kirka i Røsvik to ganger og vel så det. Det ble en veldig sterk opplevelse for alle de involverte.

Det ble det også for meg. Det er ikke til å unngå at det å forholde seg helt objektiv til denne tragedien, er helt umulig. Til det ble noen ting altfor nært.

Jeg har vokst opp sammen med en av de drepte. Familien hennes var som min ”reserve-familie” hvis noen måtte passe meg om min egen var bortreist. Så mange minner, så mange historier. Så mange som har betydd så utrolig mye for meg.

Å skulle gjøre en jobb som den jeg tross alt har i denne avisen, har aldri vært mer utfordrende. Jeg vil egentlig bare la folk som er i det dypeste mørket få være i fred. Helst la åpne sår ligge helt i ro.

Men et samfunn trenger informasjon, også når det skjer helt ubeskrivelig forferdelige ting.

Den jobben måtte vi gjøre, men vi har forsøkt å gjøre det med så stort hensyn og hjerte som vi kan. Vi er alle mennesker i denne situasjonen, det må ingen glemme.

Som nevnt, ble tirsdag et slags punktum på mange måter. Det er noe med de prosessene som avsluttes ved graven, og nye som begynner. Det er ofte den tyngste dagen, men også den som til slutt vil være dagen da veien ut av mørket begynner.

Det skjer av og til at jeg blir bedt om å synge i begravelser. Det går som regel helt fint, jeg klarer som regel å fokusere på det jeg skal gjøre og ikke det som er så trist. Det har jeg gjort til folk jeg ikke aner hvem er, og jeg har gjort det i begravelsen til min egen bror.

Jeg fikk det ærefulle spørsmålet denne gangen også. Og for første gang på veldig lenge måtte jeg bruke tid på å si ja. Jeg visste ikke om det kom til å være mulig for meg å gjennomføre det.

Men denne gangen ble noe helt spesielt. Jeg måtte i hvert fall prøve.

Det er rart hvordan det ofte er musikken vi må ty til når vi ikke finner de rette ordene å si. Når man lar ord som har betydd mye for de som ikke er der lenger, få mening til de som er igjen. Det er så viktig.

Ord og toner får en annen tyngde enn bare ord alene. Det gir rett og slett mer mening å høre dem. Det er viktig i en situasjon hvor mening er det siste ordet man tenker på.

Å skulle forsøke å sette seg inn i hvordan denne tiden har vært for de nærmeste, er ingen vits å prøve på engang.

Det eneste man kan gjøre, er å forsøke å vise medfølelse, være et godt medmenneske i en sorg som må være så altoppslukende som den kan få blitt.

Selv om det nå er et kapittel som er lukket, er det et nytt som åpnes. Da er det viktigste å huske på at det å hjelpe og støtte ikke har en utløpsdato.

Når tiden skal jobbe med å lege disse sårene, kan det virke som en umulig oppgave. Men håpet må være at det store svarte hullet en dag skal dekkes over av gode minner.

Det gjør som regel alltid det.