En bratt læringskurve

Pappaaaaa! Kan æ stå opp no?

Klokka lyser ti på halv sju om morgenen. Vanligvis skulle jeg helst sett at minstemann holdt seg i senga en halvtime til, men nå tør jeg ikke annet enn å hviske et så høyt ja som jeg kan.

Det er akkurat like selvmotsigende som kappgang. Gå så fort du kan. Hvisk så høyt du greier. Det føles merkelig.

Grunnen til den passiv-aggressive hviskingen ligger ved fotenden av senga. Jeg vil ikke han skal våkne ennå, fordi da betyr det at min slumring er definitivt over for denne gang.

I det hundevalpen piper sitt første gjesp, er det snakk om to minutter maks før den første ladningen med tiss kommer. Om det skjer på plenen eller i teppet på gulvet, det er helt opp til meg.

Er han våken, så er dagen i gang enten man vil det eller ikke.

Vi har snakket lenge om å skaffe oss hund i huset igjen. Det har vært stille siden den forrige måtte gi seg og dra til den evige bil-jagingen i det hinsidige.

Men det er ikke bare å få seg en hund, det skal sies. Det ble gjennomgått alt av raser som eksisterer, og det var selvsagt ikke sånn at alle i huset hadde samme preferanser.

Den ene vil ha en liten selskapshund. Den andre en irsk ulvehund på størrelse med en liten ponni.

Og minstemann ville ha en hamster.

Alt dette ble analysert og sluppet ned i ei stor blandingsbøtte. Og ut kom det som skal ha en stor dose tålmodighet, være snill med alt og alle, og ikke minst, være av det lydige slaget.

Derfor ble det den 12. mai hentet et prakteksemplar av en finsk lapphund ved navn Frost på Mo i Rana.

Og bare for å ha det sagt, noe mer bedårende enn det som møtte oss der, skal man lete lenge etter. Han var så fin at det var nesten vanskelig å forstå. Gleden var derfor komplett da vi la av gårde nordover igjen.

Jeg husket at jeg stusset litt på den kenneldriverdama sa «på spøk» da vi skulle dra.

- Jaja, da er det bare å ta på seg hørselsvernet og komme seg av gårde, lo hun hjertelig.

Etter fem minutter på E6 var latteren min stivnet i det minste. Jeg kan ikke minnes å har hørt noe levende vesen lage slike lyder som dette før. Det hørtes ut som en blanding av noen som knivstakk et spedbarn og et menneske som ble påkjørt av en veivals. Veldig sakte.

Når man i tillegg legger til bjeffing som var høyere enn noe stereoanlegg jeg har vært borti, så var det nesten som at man lurte på om dette var rett avgjørelse.

Men det er klart, gutten savnet jo familien sin, og ble kidnappet av en hel gjeng med ukjente.

Den natta lå jeg nede på sofaen, men en kar i buret som var mer enn bestemt på at han ville lage så mye lyd som overhodet mulig.

Jeg måtte til slutt lukke vinduene i frykt for at noen skulle ringe politiet og si at noen ble drept i nabolaget.

Men nå sover han natta igjennom og har blitt et langt mer forutsigbart bekjentskap.

Det vil si, det klør nok i valpetennene, for maken til bitelyst har jeg aldri opplevd. Og jeg håper virkelig han kan begynne å si ifra når han må på do, for tørkingen og den konstante angsten for å tråkke i et eller annet er en liten påkjenning.

Jeg gleder meg til gutten blir stor, for verdens beste Frost, han bor hos oss.