Nord Universitet i Bodø har en utvekslingsavtale med Augustana University i Sioux Falls, South Dakota.
Tidligere har det vært sykepleiere som har vært i praksis, men i januar i år var Trine Soleng Nedregård fra Fauske og Christina Rossi fra Lofoten to av de første lærerstudentene som var på utveksling.
De fire ukene var den siste praksisperioden til Trine, og hun skulle være på en skole med elever fra 1. til 5. klasse. 99,8 prosent av elevene kvalifiserer til gratis lunsj, noe som vil si at de lever under fattigdomsgrensen.
- Jeg skjønte det ikke ordentlig før lærerne fortalte om elever som bor i biler og kanskje ikke får mat når de kommer hjem etter skolen, forteller Trine.
De som ikke hadde råd til vinterklær og sko, fikk det på skolen, men flere måtte la klærne være igjen på skolen for å hindre at foreldrene solgte det.
En dag hun var med på et hjemmebesøk sammen med en spesialpedagog og en sosialarbeider, fikk hun selv se hvordan mange lever.
- Vi kom til ei rønne full av søppel, uten vinduer og møbler. Huset var fullt av unger som skulle ha vært på skola, og ingen voksne. De eldste var kledd i gjengklær.
Huset tilhørte bestemoren deres, og det bodde vanligvis 20 personer der. Ute var det 27 minus den dagen, og med den vinden som kan være der, er det rett og slett farlig ikke å ha noe sted å bo.
- Jeg var helt sjokkert. Noe slikt ser man ikke i Norge. Jeg spurte om de hadde ringt barnevernet, og det hadde de, men barnevernet hadde ikke foretatt seg noe, forteller Trine.
Eleven de skulle snakke med var 10 år, og hadde ikke vært på skolen på en måned. Spesialpedagogen lokket ham med et måltid på MacDonalds, og etter det møtte han opp i klassen.
Trine var imponert over evnen spesialpedagogen hadde til å skape et nært forhold til elevene.
- Lærerne var også opptatt av å bygge opp barna og gjøre dem så best mulig rustet som mulig. I stedet for å stakkarsliggjøre dem.
Hun synes at lærerne gjorde en fantastisk jobb.
- De var fantastiske klasseledere og omsorgspersoner. For mange var de den eneste stabile voksenpersonen i livet. De gjør virkelig en forskjell, understreker Trine.
En annen vanlig utfordring på skolen var at hvis lærerne kontaktet barnevernet om en indianerfamilie, så rømte de bare tilbake til reservatet der barnevernet ikke har makt til å gjøre noe.
Der var forholdene enda dårligere.
- Det er ikke noe rørsystemer, og sjelden varme i vognene de bor i. Da vi var i et av reservatene så vi bare barn og villhunder i gatene, ingen voksne, forteller Trine.
De besøkte ikke noen av de verste reservatene, men hun er likevel glad for å ha sett et av dem.
- Det er helt sprøtt hvilken behandling indianerne har fått opp gjennom tidene. Reservatene er blitt stadig mindre og det er mye alkohol. Da en del av reservatene fikk mye makt, var det mange som ble tilbudt bussbilletter til storbyer langt unna med utsikter til jobb og bolig. Når de kom fram, viste det seg å være løgn, og de hadde ikke penger til å reise hjem igjen. Det er fortsatt mange hjemløse indianere i storbyene, forteller Trine.
Møtet med fattigdommen gjorde sterkt inntrykk på studenten fra Fauske. At hun fikk et godt forhold til mange av ungene var også en opplevelse.
- Det var spesielt ei jente. Siste dagen fortalte hun at moren hadde slått henne igjen, rett i ansiktet. Politiet kom på skolen og mye av dagen gikk med til avhør. Da skoledagen var over, ble hun bare sendt hjem igjen til moren, forteller Trine, tydelig preget av historien.
Det var ingen tvil om at det var stor mangel på ressurser på flere måter. På 20-30 elever var det kun én lærer.
- En skulle tro at det var kaos i klassen, men lærerne var veldig gode på klasseledelse, og ungene elsket både skolen og strukturen der. De ville helst ikke ha helgefri eller ferie.
Trine møtte mange flotte voksne, men systemet virker rett og slett ikke godt nok.
Lærerne hadde høye forventninger til elevene, og var strenge samtidig som de viste mye omsorg for barna.
De som ikke hadde råd til å være med på utflukter, fikk delta likevel mot at de hjalp litt til med forskjellig på turen eller i klasserommet.
- Når man ikke kan gjøre noe med hjemmesituasjonen, så må man gjøre mest mulig på skola, gi dem kunnskap og lære dem å oppføre seg. De sa gjerne at «det er ikke lov å slå - på skola». Eller at «det ikke er lov å banne - på skola». Hjemme var situasjonen en annen.
Lærerne tjener omtrent det samme som vi gjør i Norge. Likevel har mange ekstrajobb utenom skolen. Det er så dyrt å ta utdanning at de sitter igjen med en stor gjeld som bare vokser.
Noen foreldre jobber på matbutikk, og de er sannsynligvis så fattige at de ikke har noe sted å bo.
For barna kan det være vanskelig å komme ut av fattigdommen når de først er født inn i det. Det er også mange uskrevne lover som varierer mellom klassene i samfunnet, som de også må lære seg for å bli godtatt.
Her i Norge har det vært flere situasjoner med trusler mot skoler den siste tiden. I Sioux Falls var det like vanlig med lock down-øvelser som brannøvelser.
Like før Trine kom dit, ble rektoren på en skole i området skutt, og mens hun var der, ble en elev på naboskolen tatt med våpen.
Kontrasten var stor fra den skolen Trine hadde praksis på, til en spesiell klasse på den middelklasseskolen studievenninnen Christina var på.
- Jeg var med en dag klassen med de mest begavete elevene hadde utedag. Vi snakker om curling-foreldre her hjemme, men det er enda verre der. Det var ikke vanlig at elevene hjalp til med noe hjemme, og her snakker vi om elever som ikke kunne knyte skoene selv en gang.
Utedagen inneholdt aktiviteter som ski, isfiske og trugetur, men alt var veldig organisert, og foregikk på et tilrettelagt område. Ellers var det mye mindre struktur på den skolen sammenliknet med der Trine var. Behovet var tydeligvis ikke like stort.
- Klassen med begavete elever og den fattige skolen var to ytterpunkter jeg observerte. En vanlig middelklasseskole er relativt lik norske forhold, forklarer hun.
En annen ting Trine opplevde som verre enn i Norge, var testkulturen på skolene. Resultater fra såkalte nasjonale prøver kunne brukes til å sparke lærere, og hvert år fikk de høre hvor dårlig jobb de hadde gjort.
- Elevene nådde aldri opp mot de beste, men det betød ikke at lærerne ikke gjorde en god jobb. Jeg håper aldri vi kommer dit i Norge, sier fauskestudenten.
Det var ikke tvil om at det ble jobbet hardt for at elevene skulle få best mulig resultater. Skoledagene var lange, med bare én pause underveis.
To helger i løpet av praksisperioden fikk Trine og studievenninnen mulighet til å være turister. De dro til nasjonalparken Badlands, og til Black Hills der man finner Mount Rushmore og monumentet over indianerhøvdingen Crazy Horse.
Det ble dessuten en tur til Minneapolis, en typisk storby med skyskrapere.
Lørdag kveld hadde de tenkt seg «down town» der det var mye restauranter, men holdt på å bli robbet av en fyr da de kom ut av metroen. Heldigvis dukket det opp en politimann, og tyven stakk av.
- Det var mye ungdomsgjenger der, prostituerte og folk som slåss og kjeftet. En fin by på dagen, men ikke så hyggelig i helgene og på natta, innrømmer Trine.
Trine er glad for at hun valgte å ta den siste praksisperioden i utlandet.
- Jeg har fått et helt annet perspektiv på ting. Vi har det veldig godt her i Norge, og selv om vi møter elever her også som ikke har det bra, så er det neppe så ille som mye av det jeg hørte om.
Hun tror hun har opplevd mer på den måneden enn man kan gjøre på et helt yrkesliv i Norge.
- Jeg har gjort meg noen refleksjoner om hvordan jeg vil tenke og handle om det skjer liknende ting hjemme, sier hun.
En av følgene av oppholdet i Sioux Falls er at den 4. klassen hun var mest inne i, har blitt brevvenner med en klasse på Vestmyra skole.
- Vi hadde et prosjekt om Norge mens jeg var der, og elevene var veldig interessert i å lære om oss. Vi snakket blant annet om geografi, mørketid, midnattssol og nordlys. Klassen på Vestmyra hjalp oss med å svare på spørsmålene om hvordan norske barn har det på skolen.
Dermed ble det knyttet enda flere kontakter på tvers av kontinenter og kulturer.
