En annerledes praksis

Jeg har offisielt fullført min andre uke med praksis fra hjemmekontor. Jeg og veilederen min har ved flere anledninger planlagt hvilke steder i området jeg måtte besøke og hva jeg burde få med meg i praksisperioden.

Dessverre går ikke disse planene lenger. Skolen har bestemt at vi kun kan jobbe hjemmefra, dersom redaksjonen tillater det. Jeg hadde sett frem til å dra til Beiarn og Sørfold. Vi hadde funnet spesifikke steder og folk jeg skulle besøke, som ikke blir noe av denne gangen.

Det positive er at jeg fikk dratt til Rognan seks ganger, Valnesfjord var jeg så vidt innom en gang, og jeg rakk å dra innom Sulitjelma ved en anledning. Jeg skulle gjerne vært overalt, men det får bli en annen gang.

Hverdagen er helt ulik det jeg er vant til. De siste årene har jeg vært på forelesninger på skolen hver dag fra tidlig morgen til ettermiddag, sammen med hele klassen. På kveldstider har jeg spist middag med to gode venner jeg deler kjøkken med.

Nå er jeg alene 98 prosent av tiden. De to prosentene jeg ikke er alene er når jeg hører renholderne trille støvsugere og vogner med vaskeutstyr ned gangene. Til vanlig er vi 10 stykker som deler kjøkken. Nå er vi tre. De aller fleste har dratt hjem til familiene sine. Deriblant mine to beste venner.

De dro før denne stormen, og begge skulle hjem for å intervjue noen til bachelor- og masteroppgavene sine. En kort tur hjem ble plutselig veldig lang. Dette er vårt siste semester hvor vi deler kjøkken og også bor i samme by. Vi skulle nyte de siste månedene skikkelig. Nå er det usikkert når vi ses igjen. Fra mai av bor vi i tre forskjellige byer langt fra hverandre.

Vi som er igjen på kjøkkenet sier hei og snakker litt mens vi lager mat, kanskje bruker vi litt lang tid for å ha en unnskyldning til å stå å snakke litt lenger. Jeg kjenner ikke de som er igjen veldig godt. Det er de som tidligere alltid har holdt seg mye for seg selv, men her er vi og blir kjent på grunn av et virus.

Aller første dag med hjemmekontor gikk over all forventning. Det gikk helt fint å jobbe fra hybelen på 14 kvadratmeter, som strengt tatt kun er et soverom og et lite bad. Det var til og med deilig å være hjemme fra jobb det sekundet jobbdagen var over. Vanligvis tok det over 40 minutter med tog før jeg var hjemme.

Sakte men sikkert savner jeg de småtingene, jeg savner å sitte på toget mens jeg spiser frokost og hører på podcast. Savner de små gåturene frem og tilbake til togstasjonen i Fauske.

Det er ikke det samme å spise lunsj alene hver dag heller. En annnen ting er å huske å spise lunsj i det hele tatt. Småprat med kolleger gjennom dagen har så mye å si for trivsel og holde konsentrasjonen oppe. Det blir ikke det samme å sende en melding, det er for mekanisk. Dessuten er snapchat og instagram altfor nærme rekkevidde.

Jeg rakk å fullføre halve praksisen min på den normale måten, på et kontor med kolleger. Jeg var ute og møtte mennesker til saker flere ganger i uka, og det er alltid gøy å snakke med nye folk. Nå må alle historier fortelles over telefon, og da forsvinner et stort aspekt ved samtalen bort. Kroppsspråk og følelser kommer ikke like lett fram i en telefonsamtale.

Et av punktene jeg som journalist skulle jobbe med i praksisperioden var å bli bedre på var å ta bilder som ikke er oppstilte. Det får jeg ikke øvd særlig på hjemmefra. Det er veldig lite å ta bilder om dagen.

Til tross for alt som er rart og trist ved denne situasjonen er det viktig å tenke positivt. Jeg er takknemlig for at jeg får fortsette i praksisen og fullført utdanningen min til vanlig tid. Det er ikke alle klassekameratene mine som er like heldige. Jeg trives også veldig godt og hadde synes det var veldig trist om praksisen ble forkortet.

Kollegene mine hjelper meg med saker, for det er ingen hemmelighet at det er enda vanskelig for en jente fra Tønsberg å holde seg oppdatert på alt som skjer i Salten. Jeg har lite nettverk her og jeg er derfor veldig heldig som får så god hjelp, at jeg også kan føle at jeg bidrar litt.