Ei trivelig kattepine

På mange måter fikk hun fram essensen i det jeg liker aller best med å bo her; det at så mange bryr seg og strekker ut ei hånd når de kan.

På ettermiddagsturen på fredag får jeg telefon fra pappa. Han lurer på om jeg kan legge ut litt bilder av ei katt på Facebook, i håp om å finne eieren.

Katta hadde da holdt til på trappa hos mine foreldre deler av natta og hele dagen, og de vil gjerne at den skal slippe flere kalde timer ute. Både jeg og mine foreldre er godt over middels allergiske mot katt, og kan ikke ha ta den inn selv, men vil selvfølgelig heller ikke at den skal sitte der på trappa.

Jeg kommer meg hjem fra tur og legger ut et innlegg i ulike grupper på Facebook, i hovedsak de som er Sulis-baserte. Jeg går egentlig ut fra at jeg ganske kjapt kommer til å få en henvendelse fra kattens eier, og at alt løser seg i god tid før gullrekka er over.

Engasjementet er stort – folk kommenterer og deler, og alle ønsker det beste for lille pus. Noen lurer på om det kan være deres katt som forsvant for fire år siden, og kommer for å hilse på, men innser at det ikke er det. Ei drar også kjensel på katten, og lurer på om det kan være katten de mistet i nabokommunen for en tid tilbake.

Antallet kommentarer og delinger tyder på at denne nydelige frøkna hadde høyere seertall enn Mesternes mester akkurat denne fredagskvelden.

Etter å ha snakket med mange av kattemenneskene her i Sulis, innser jeg at vi ikke kommer til å finne eieren så kjapt som jeg trodde, og at det blir viktigere å finne noen som kan ha katten hos seg over natta. Veronika, som flyttet hit til nabolaget mitt i høst sammen med døtrene sine, tilbyr seg å la katten være hos dem over natta.

Vi blir enige om at jeg kan sjekke om det er mulig å ta henne med til kennel dagen etter.

Jeg kommer hjem med et rødt og hovent øye, men med en god følelse i kroppen fordi katten er kommet seg innendørs, og får både mat, vann, kos og lek i massevis hos Veronika og døtrene.

Lørdags morgen slår jeg opp øynene i halv sju-tida, og griper etter telefonen. Der har jeg et par ubesvarte anrop, flere meldinger og en haug med Facebook-varsler.

Ellen Vollan er på vei hjem etter å ha vært på nattevakt, og har sett bilder og film som jeg har delt. Jeg ringer henne opp, og hun er helt sikker på at det er hennes Demi som er på bildene, men hun forstår overhodet ikke hvordan hun kan være i Sulis.

Hun har nemlig ikke vært borte fra hjemmet sitt på Erikstad mer enn et par dager.

Jeg ler litt for meg selv, og kommer til å tenke på ei melding som pappa sendte meg og forklarte at de hørte mjauingen fra katten etter at avisbilen hadde vært ved postkassene natt til fredag. Jeg hadde tenkt at det var et litt vel søkt sammentreff, men i samtalen med Ellen innser jeg at det kanskje er akkurat det som må ha skjedd. Demi må ha haiket med avisbilen fra Fauske til Sulis.

Ellen avtaler med kattehotellet, altså Veronika, at hun skal komme til Sulis så snart hun har fått sovet noen timer.

Engasjementet på Facebook tiltar, og folk er i ekstase over at det virker som om eieren nå er funnet og at katten kan komme hjem.

Jeg tenker at denne historien må deles, og finner ut at jeg skal gå nedover til Veronika og snakke med henne, og med Ellen når hun kommer, sånn at jeg kan få skrevet noen ord om denne katten som ville på vinterferie til Sulis.

Langs veien blir jeg stoppet av flere som er så glade for at det virker som om kattens eier er funnet, og som synes det er så godt at dette ble en gladhistorie. De uttrykker også at det er så flott å se hvordan folk i Sulis bryr seg og engasjerer seg for å hjelpe.

Veronika forteller at hun og jentene bare har kalt katten for en liten tiger, for hun har et aktivitetsnivå uten sidestykke. Som spesialgjest på hotellet har katten fått servert torskelever som er importert fra Slovakia, Veronikas hjemland.

Hun har også fått låne badet som gjesterom for natten, siden aktivitetsnivået var såpass høyt at familien fryktet litt for hva katten kunne finne på alene i stua.

Nok en gang viste Demi at hun er både kreativ og handlekraftig, for hun brukte ikke lang tid på å komme seg ut av badet og flygende inn på soverommet – gjennom to lukkede dører.

Mens vi venter på Ellen, rekker vi å drikke både kaffe og te, jeg får smake slovakisk pålegg og jentene serverer kaker med imponerende sterke farger som preger både fargen på hendene og tennene.

Demi tar stort sett livet med ro under sofaen – det tar på å være ute på vift. Husholdningen består denne formiddagen av en tiger, en krokodille med enhjørningsmaske og en hjort – det er ikke hver lørdag jeg kan skryte av å drikke kaffe sammen med så spennende og fargerike skapninger.

Krokodillen og hjorten er altså Veronikas døtre, som synes at det var helt fint at de fikk ha en liten tiger på besøk.

Matmor Ellen finner også veien til Sulis, og den lille tigeren kommer kjapt fram fra under sofaen idet hun kommer inn i stua. Jeg tenker at de begge nok er en smule overrasket, men også helt tydelig veldig lettet og glad.

Demi skal bli med hjem, og bli gjenforent med søsteren ZZ Top, som har savnet henne og lett etter henne de siste døgnene.

Etter kjøreturen til Fauske forteller Ellen lattermildt at Demi satt i passasjersetet som en tenåring som hadde blitt hentet hjem etter å ha vært ute på rek.

Jeg regner med at det ikke er siste gang det skjer, og det nevnes også humoristisk i kommentarfeltet at det er flott at katten holder Ellen i aktivitet. Hvor går ferden neste gang katten vil på ferie?

Det hører også med til denne historien at den har en del interessante sammentreff.

Ellen er nemlig eks-svigerinna til sjefen min, og hun har en sønn som har funnet seg Sulis-kjæreste. Det vil si; nå har den familien flyttet ned til Fauske, og i lys av denne katte-utflukten ble det selvfølgelig et påtrykk på Facebook om at både Ellen med familie burde følge kattens råd og flytte til Sulis, og da bør jo også den nylig utflyttede Sulis-familien også finne veien tilbake.

Kanskje burde til og med alle la kjæledyrene få avgjøre hvor de skal bo? Hvordan ville befolkningen ha fordelt seg da?

På Facebook ble det også delt en anekdote om at det ikke er første gangen at ei katt har haiket seg til Sulis med bil, utrolig nok.

Det skal angivelig ha vært slik at det en gang var ei katt som hadde varmet seg under panseret på bilen til en arbeidsgjeng fra Fauske, og ble med oppover dalen da de skulle til Sulis på formiddagsskift i Grunnstollen.

I Sulis ønsker vi alle velkommen med åpne armer, enten det er på vinterferie eller som nye innbyggere. Og hvem vet; kanskje dere er så heldige at det første dere møter er ei vennlig krokodille som serverer torskelever fra Slovakia?