Du verden vi har det godt

Det er alltid godt å komme tilbake, nærmest uansett hvor man har reist hen, og det slår meg nok en gang at vi bor i verdens beste land.

Det er selvsagt godt med sol, varme, byliv og mat fra det tyrkiske kjøkken. Et kjøkken som er rangert som nummer tre i verden, etter det franske og det kinesiske.

Maten smakte fortreffelig, noe man jevnt over også kan si om servicenivået. Selv om det av og til kunne bli vel intenst, så vet de hvordan de skal få kundene til å føle seg vel og ikke minst bruke ekstra penger.

De masserer skuldrene dine og snakker norsk, vel å merke noe gebrokkent, samtidig som de springer beina av seg for å tilfredsstille oss nordmenn. De vet utmerket godt at vi nordmenn i gjennomsnitt sitter bedre i det enn den jevne tyrker.

Er denne servicen de yter bare et resultat av at de faktisk er født som servicemennesker eller finnes det andre årsaker? På de restaurantene vi besøkte var de svært godt bemannet selv om sesongen ikke riktig var kommet i gang. Og god bemanning betyr som oftest at de har bedre tid til å serve gjestene, noe som er godt for oss nordmenn som ikke er vant til slik oppvartning.

Men det store problemet for tyrkerne er at når de er mange på jobb og samtidig må slåss for å få kundene inn på sin restaurant, så er det mange som skal dele på inntektene.

Jeg snakket med noen tyrkere som kunne fortelle at det ikke var vanlig med fast lønn i denne bransjen, men at lønna blir styrt av det som kommer inn i kassa.

Dermed blir det ikke så mye inntekter på den enkelte arbeideren, og skulle de være syke en dag eller flere så har de ikke norske ordninger.

Turismen er viktig for Tyrkia og badebyen Alanya, som vi besøkte. Jeg var i Alanya på studietur for 20 år siden, og det var ikke mulig å kjenne seg igjen.

Den gang var det ingen utpreget badeby og turisme. Bananplantasjene lå tett i tett der det nå ligger kilometervis av hoteller, strandbarer og butikker.

Skulle turistene plutselig bli borte er det en katastrofe for mange tyrkiske byer og mange tusen blir arbeidsledige. Heller ikke de som er uten arbeid har så gode ordninger som i Norge.

Det som derimot overrasket meg var landets enorme satsing på å bygge moskeer nærmest over alt, og det faktum at disse var svært godt besøkt.

Det virker på meg som de fleste tyrkere er vesentlig mer opptatt av å be enn vi som lever i overflod i Norge. Å gå i moskeen for å be betyr mye for den jevne tyrker.

Noen av barene og restaurantene i byen ligger i hotell som tilbyd all inclusive, og mange av de ansatte har fast lønn pluss det vi legger igjen i tips.

Men heller ikke på disse stedene er lønna noe å skryte av. Tusen lira, eller rundt tre tusen norske kroner i måneden er ikke all verden, selv om det er billigere å leve i Tyrkia enn i Norge.

I tillegg så jobber de minst seks dager i uka og timetallet kommer for mange opp i det dobbelte av i Norge.

Blant alle som selger klær og annet kan du oppleve en god handel, men ønsker du å betale med kort så stiger prisen. Vi må jo betale moms her også, kunne en av selgerne fortelle.

Billig husleie og mat kombinert med lave fyringsutgifter gjør at de ikke har samme behov for høye lønninger slik vi har i Norge. Men bensin- og dieselprisene er nesten på øret samme som på Rognan. Du kan jo tenke deg hvor mye en vanlig tyrker må jobbe for å fylle opp tanken.

Det er godt å være på ferie i Tyrkia, men du verden så mye bedre å bo i et land der alt er på stell. Blir du syk har du krav på lønn, jobber du for mye har du krav på overtid og når du går av med pensjon så er du også sikret etter loven.

Borte bra, men hjemme best. Et uttrykk som kan inneholde akkurat det du selv legger i det. Jeg foretrekker et land der man betaler skatt og bidrar etter evne og der man høster etter behov. Et samfunn der det er plass til alle.