Du må tørre å stå i det

Det heter seg at livet ikke er noen dans på roser, men kanskje det er nettopp det det er? Roser har som kjent også torner, noe som gjør at dansen ikke bare blir en ren fornøyelse.

På veien gjennom livet vil man på et eller annet tidspunkt - ja slett ikke bare én gang - møte på små og store hindringer. Det kan være kjærlighetssorg, økonomiske problemer, konkurs, å miste jobben, oppleve trøbbel på skolen, sykdom og dødsfall. Det kan rett og slett være en dårlig dag eller en dårlig periode, en krangel eller noe annet som skaper trasig stemning i hverdagen.

Det kan være tøft når det står på. Det kan være så tøft at du ikke orker å møte andre mennesker. Kanskje orker du ikke å stå opp en gang, og minst av alt snakke med noen andre om hvordan du har det.

Vær klar over at de fleste du kjenner også har hatt tunge dager og møtt utfordringer i sine liv. Kanskje har dere ikke opplevd akkurat det samme, men det kan hjelpe å prate med noen om det. Jeg tror ikke det er noen som går gjennom livet uten å møte på en eneste fartshump, men vi takler det selvsagt forskjellig.

En periode da det var mye som skjedde i mitt liv og jeg kjente at jeg var i ferd med å få vann over hodet, var det en klok person som sammenliknet det med å stå i ei elv. Noen ganger strømmer den rolig forbi, andre ganger er det sterk strøm og vanskelig å stå i det.

Selv om det kan være tøft å bli stående, så må man prøve å gjøre det. Stå i det til situasjonen har roet seg. Mest sannsynlig kommer man styrket ut av det.

Hva gjør man da, når man møter på utfordringer, små og store? Gjøre ingen ting eller prøver å løse det? Selv om sammenlikningen kanskje ikke er så god, så får det meg til å tenke på den gangen jeg klatret via ferrata på Vega, en slags klatreløype med sikring.

Jeg visste at jeg hadde litt høydeskrekk, men hadde aldri utfordret den på det viset, og ante ikke hvordan jeg kom til å reagere når jeg skulle klatre oppover denne fjellveggen. Jeg hadde grugledet meg til det som skulle skje allerede fra før vi bestilte plass.

Vi fikk instruksjon og iførte oss klatreutstyr, hjelm og seler. Noen av de mest erfarne startet å klatre, og jeg fulgte etter som nummer tre. Da jeg var bare fem til ti meter oppi løypa kastet jeg et blikk rundt meg og

ble temmelig svimmel. Jeg kjente suget i magen og en begynnende skjelving. Enn om jeg kom til å svime av oppi der? Hva ville skje da? Jeg kjente at jeg angret på hele greia.

- Jeg tror ikke jeg klarer dette, sa jeg til guiden vår. Da hadde allerede flere koblet seg på vaieren, og det måtte en større snuoperasjon til dersom jeg skulle klatre ned igjen.

- Jeg skal snakke deg gjennom det dersom det blir problemer, lovet guiden. Jeg bestemte meg da for å konsentrere meg om den konkrete oppgaven jeg hadde: flytte føtter og hender, koble av og på krokene på vaieren. I tillegg bestemte jeg meg for å se minst mulig ned.

Strategien min fungerte, og det kom aldri til noe punkt der guiden trengte å hjelpe meg. I stedet følte jeg meg som en verdensmester etter hvert som jeg klatret høyere, og da vi sto på toppen hadde selvtilliten økt med flere meter. Samtidig visste jeg hele tiden at guiden var der om jeg trengte ham.

Her om dagen hadde jeg sovet lite, var sliten etter mye jobb og kjente meg helt utafor. Aller helst ville jeg bli hjemme - gjerne under dyna - men tørket tårene og ga jeg meg selv streng beskjed om å kjøre på jobb. Siden gikk det bare oppover og jeg kunne dra hjem etter endt arbeidsdag med et smil om munnen.

Jeg mener ikke å bagatellisere de problemene og utfordringene folk måtte ha, men hvis man er løsningsorientert eller ber om hjelp, så kan det bli så mye lettere å være menneske. Vit at du ikke er alene om å ha det tøft. Du må tørre å stå i det.