Drømmebryllup på skotsk og norsk

- Jeg kaller Skottland for hjemme nå, sier Ingrid Maria etter åtte år der.

Hun møtte Grant Dalziel (25) da hun jobbet for University of Stirling som fitness-instruktør.

- Han var medlem der og drev på med vektløfting. Jeg hadde sett han, og syns han bestandig så så sint ut. Det syntes jeg var synd ettersom han ellers var veldig pen. En dag sa jeg til han da han kom inn for å trene at han måtte smile mer - og det gjorde han, sier Ingrid.
Fra den dagen har de ikke sett seg tilbake.

- Han fridde første gangen han var i Norge. Det var midt i en gresseng utenfor huset i Saltdal, og det var en utrolig varm dag med en nydelig solnedgang, sier hun.

Ingrid går inn i sitt åttende år i Skottland. Hun avsluttet masteren sin i sportscoaching i fjor, og var heldig å få jobb med en gang.

- Det er to deltidsjobber, men de går hånd i hånd så det blir som en fulltids jobb. Jeg er hovedstyrketrener (Strength & Conditioning coach) for Tennis Scotland, og styrketrener for The Scottish Institute of sport. Det er den skotske utgaven av Olympiatoppen i Norge. Ellers så er jeg også massør, og driver med litt ekstra coaching på siden, forteller Ingrid.

Siden hun mener Skottland nå er hjemme, og det er der mange av vennene hennes er, så ble det naturlig for henne å ha bryllupet der.

Grant er fra Stirling, rundt seks mil utenfor Edinburgh, så all hans familie er også der. Han jobber som rekrutteringskonsulent for ingeniører for Aberdeen og Grangemouth i Skottland. Paret bor nå i Menstrie, utenfor Stirling.

Det skotske bryllupet varte en hel helg. Jentene dro opp til den leide eiendommen i Aberfoyle på fredagen. Der slappet de av og hadde en jenteaften. Så kom lørdagen, med fellesfrokost før alt startet opp. Frisør og fotograf ankom rundt klokka ni.

- Jeg sminket jentene og meg selv. Deretter fikk alle en runde med frisøren, sier Ingrid.

Litt før klokka 12 fikk hun seg en kjempeoverraskelse.

- En venninne hadde kommet hele veien fra New Zealand! Det var helt utrolig, og oppturen fortsatte da jeg møtte brødrene mine i kilt, sier hun.

- Vi hadde en Bagpiper (sekkepipespiller) til å ta imot gjestene da de ankom, og da jeg skulle gå ut mot alteret. Vi giftet oss borgerlig og utendørs. Det var min bror Johannes som gav meg bort. Min far Stig sang «Fordi jeg elsker deg», en norsk versjon av en Bob Dylan-sang. Deretter sa vi løftene våre før Bagpiperen sang oss ut. Hele vielsen foregikk ved en innsjø som heter Loch Ard, forteller Ingrid.

- Vi hadde fått et sverd til anledningen, til Grants store glede. Under middagen var det taler fra Øyvind, Grants bror Kyle, min forlover Monica Johansen, min gudfar Torgeir Berg og Grant. Etter middagen var det kaffe og kaker, og vi danset hele natten lang. Neste dag var været enda bedre så vi hoppet i Loch Ard og badet. Så spilte vi litt rugby og amerikansk fotball før vi fikk servert grillmat, forteller Ingrid.

Den tidligere håndballspilleren Ingrid spilte rugby i flere år etter at hun flyttet til Skottland, men har gitt seg med det grunnet knetrøbbel.

Formalisering i Norge var noe de ønsket. Det var ikke alle mulige norske gjester som kunne komme over, for eksempel Ingrid sin 99 år gamle mormor.

- Odd Willy Johansen var presten som velsignet oss i Saltdal. Jeg har alltid ønsket å ha Odd Willy involvert. Vielsen ble på engelsk sånn at Grant og hans foreldre forsto hva som ble sagt. Det var en personlig velsignelse som handlet om oss to og tro, håp og kjærlighet, sier Ingrid.

Det var henne selv, Grant og hans foreldre som kom over til bryllupet i Norge, og planleggingen slapp de unna.

- Grant og jeg ankom kirken like før. Den morgenen fikk vi pyntet oss sammen, og det var veldig fint vær. Jeg ble overrasket over at det var mellom 50-60 mennesker til stede både under seremonien og til åpent hus i Nes etterpå. Denne dagen var også helt strålende både med vær, mat og folk. «Maid of Honour» nummer to, Marianne Mosand holdt tale, sammen med mamma og meg selv. Det var to verdener og kulturer. Det ble en mix som jeg vil si var det beste fra begge sider, sier hun fornøyd.

Bryllupsreisen skal gå til Phuket i Thailand. Det skjer ikke før i oktober, blant annet grunnet jobbing - og litt for at de synes det er godt med noe å se fram til.

- Jeg vil også nevne navnene våre. Omma er et mitt samiske etternavn og begynner å bli heller sjeldent. Dalziel er et gammelt skotsk navn som uttales bare DL (dil). Det kommer av at det gæliske alfabetet ikke hadde Z i uttalelsene. Derfor ble det bare DL. Så her er det to heller sjeldne gamle navn fra skotsk og samisk bakgrunn bundet sammen av giftermål, sier nygifte Ingrid Maria Omma Dalziel.