Dialekt skaper identitet

Norge er et langstrakt land, og selv om vi på mange måter er kommet langt tettere på hverandre de siste par tiårene, er forskjellene fortsatt store.

I lange tider har folk bodd veldig mye hver for seg i regioner, og det har gjort at språket har utviklet seg til å bli mildt sagt nokså ulikt.

I daler og fiskevær, i fjellbygder og på flatbygder har man utviklet sitt eget språk. Det ble skarret på r'er, rullet på r'er, konsonanter ble bløte, og l'er tjukke.

Tidligere var det slik at i for eksempel NRK snakket man bokmål.

Det var lite dialekt inne i bildet.

Det var en nynorskkvote, men så begynte det å skje ting. Og media og kulturlivet gikk foran.

Nå er statskanalen et herlig mylder av alt Norge har å by på av dialekter.

Distriktskontorene har gjennom blant annet å satse lokalt skapt journalister som hovedkontorene har sett monn i.

Da TV2 etablerte seg i Bergen, økte tilgangen på andre dialekter enn «østlandsk» der også.

P3 starter morgenen sin med dialekter fra Førde, Hamarøy og Larvik i P3-morgen. Line fra Larvik erstatter Yngve fra Molde.

I TV2-sporten har Sogn og Fjordane gjort et sterkt innhugg i dialektkvoten med reportere som Ingrid Halstensen og Tori Pedersen.

Nord-Norge har fått fram noen flotte dialektrepresentanter gjennom Lena Kristin Ellingsen, som ikke bare snakker Saltdals-dialekt, men kav Drageid-mål. Knut Folkestad fra Hamarøy har gitt Hamarøy-dialekten et tv-ansikt (og en radiostemme), og Silje Nordnes har gitt den en radiostemme.

Mange andre har også brukt framskutte posisjoner til å fremme sin dialekt med stolthet.

Sigbjørn Johnsen, Kronprinsesse Mette-Marit, Arne Brimi, Therese Johaug.

Lista er lang, heldigvis.

Yasmin Syed står bak programmet «Dialektriket» på NRK, en hyllest til hvor mye flott man kan høre rundt om i landet.

Det ble et bevis på at vi er kommet langt, men ikke langt nok når det gjelder toleransen for at vi er forskjellige og høres forskjellige ut.

Hun fikk mye oppmerksomhet da hun publiserte et brev hun fikk fra en seer.

- Hva fa** er det du tillater deg?, du, som jo er innvandrer og som ikke verken kan eller vet noe som helst, og da altså heller ikke noe om vårt sprog og våre dialekter!?!, innledet den misfornøyde seer, som avsluttet med «jæv** fa**»

Verken språkmektig eller tolerant, denne seeren altså.

Syed har indisk far, kommer fra nynorskpioneeren Åsmund Olavson Vinje sitt fødested i Telemark, og fikk massiv støtte da hun la ut brevet på sosiale medier.

Språk engasjerer, og det er bra. Ofte er det rettskriving og feil uttale av ord (sjøtt, sjino og så videre) som får tyn - og det med rette.

Heldigvis er aksepten for at vi snakker ulikt, og forståelsen av hvorfor det er slik, på vei oppover i rakettfart.

Tiden da nordlendinger ikke var ønsket som leietakere i Oslo for noen tiår tilbake er et annet eksempel på at det går seg til her i verden.

Det er også aksepten for at vi snakker forskjellig alle sammen. Dialekt skaper identitet og markerer tilhørighet og opphav, uansett hvor i verden man har endt opp.

Bare i lille Saltenposten kan man høre stemmer med preg fra Elverum, Vesterålen, Hattfjelldal, Fauske med innslag av Vestlandet, Saltdal, Sørfold og Fauske. Det setter i alle fall jeg stor pris på.

Forrige helg var over 350 avisfolk fra lokalaviser fra hele landet samlet til landsmøte i Bergen.

Det var et herlig sammensurium av dialekter og språk. Fra Ål og Lom, til Vesterålen og Brønnøysund, blant trøndere og rogalendinger.

Og vi forstod hverandre, alle sammen - selv om noen spesialuttrykk kanskje krevde forklaring.

Norske dialekter er en berikelse, ikke et problem. Det er fargerikt, ikke farlig.

Det er én av de tingene som gjør at vi er norske, men ikke helt like.

Tenk så kjedelig dét hadde vært.