Det nærmer seg siste økta

Er fremdeles ikke helt sikker på om jeg synes det er bra eller dårlig å bli pensjonist, men uansett så blir det nok et faktum når våren kommer. Med tre måneders oppsigelse skal avskjedssøknaden leveres nå i februar.

Til våren blir jeg 68, og da får det være nok. Skulle egentlig gått av for et par år siden, men gode betingelser og fullføring av prosjekter har ført til at jeg fremdeles holder på.

De siste 13 årene har vært mangfoldig. Som byggeleder i Kystverket har jeg reist land og strand rundt på utbyggingsprosjekter med hele landet som arbeidsfelt.

Fra Båtsfjord i nord til Bergen i sør. Havner og farlei, molo, mudring og sprengning.

Noen av de gode opplevelsene har vært når havna har blitt overlevert og moloene har ført til smult farvann langs kaiene.

Takketalene og de fine ordene har gjort arbeidet både meningsfylt og tilfredsstillende.

Å bli pensjonist er ikke noe man øver på. Det kommer brått, men ikke uventet. På mange måter blir det jo rart å ikke reise på jobb.

Gruer meg litt, men ser også fram til et roligere liv. Jeg har jo kjent litt på denne følelsen i flere år nå.

Ofte treffer jeg kjente på min alder som har allerede vært pensjonister i flere år. De er alltid så hyggelige og sier at de har det som plommen i egget. Da kommer de gode tankene på alt jeg kan gjøre.

Jeg hører ofte at ingen har det så travelt som pensjonistene, men jeg mistenker at det er en myte.

Andre har sagt at dagene kan bli lange. Det er jo en sannhet hvis man ikke har hobbyer eller andre spesielle interesser.

For meg er det kanskje litt motsatt, og jeg har vel for mange interesser.

Jeg har nok hørt flere ganger at jeg har flere bokstaver enn de fleste, men de er nok ganske langt ut i alfabetet. Mulig det er noe i det.

Nysgjerrighet på hvordan ting henger sammen, både på jordkloden og i verdensrommet har nok fenget meg siden jeg var barn.

Det blir nok også en omstilling å ha mindre inntekt. NAV er jo ikke kjent for de store lønningene. Overtid betales heller ikke.

Lønnsforhandlinger kommer ikke på tale.

På en annen side er jo behovet for penger mindre enn før. Det har vel noe med alder å gjøre at ting å gjøre er mer tiltalende enn ting å eie.

Vi har jo det meste som trengs, og stort sett gjeldsfri. Allikevel må tæring settes etter næring.

For et par år siden gikk jeg på pensjonistkurs. Det var en svært nyttig opplevelse. Mange gode tips innen økonomi og helse, og ikke minst rettigheter som pensjonist.

Egentlig burde alle få den muligheten.

Jeg ser nok for meg at det blir en del reising. Bobilturer håper jeg det blir mange av. Kanskje prøver vi kontinentet hvis coronaen forsvinner.

Man kan jo håpe.

Ellers ligger jo landet som en åpen bok. De nordlige landsdeler får jeg aldri nok av. I hvert fall sommerstid.

Fisking og friluftsliv.

Vinteren synes å bli lengre etter som årene går. Helsa har ikke så godt av kulden, og mørketida merkes mye mer enn da jeg var yngre. Regelmessig trening holder kroppen sånn noenlunde intakt, og etter sigende bra for psyken også.

Hodet kjennes noen år yngre enn kroppen, men slik er det helt sikkert for flere enn meg.

Før pandemien kunne vi dele vinteren opp med en sydentur. Da føltes vinteren kortere og batteriene ble fylt opp på relativt kort tid.

Som alt annet i verden slutter også arbeids-
livet for oss alle en gang. Da gjelder det å se det positive som kommer. En ting er sikkert. Jeg setter meg absolutt ikke ned i stuekroken for å sture.

Og, når jeg kjenner riktig godt etter, så gleder jeg meg virkelig til å stå opp på morrakvisten, slå ut med armene og si - I dag gjør jeg akkurat det jeg har lyst til. Hurra.

Ukas spaltist er oppvokst på Strøksnes og er 67 år. Han jobber som byggeleder i Kystverket. Han bor i Hauan, er gift med Anne og har to voksne barn og tre barnebarn. Han trives best ved et fjellvann en fin sommerdag. Han har skrevet to bøker ”Hulejæsene i Horndalen” og ”NI LIV og full av faen”.