Det lukter sure strømper...

For en start på et nytt år. Familietragedier nært og mer fjernt. Krig. Humanitære kriser. Folkemord. Skandaler, og den ene etter den andre ”hele veden” går opp i liminga.

Pust..

Skiftet mellom ett år og et annet er en kunstig menneskelig fabrikkert greie. Likevel har nettopp dette at vi plusser på én til det tilbakelagte året utrolig mye å si for de aller fleste av oss.

Vi lager oss regler og mål som vi skal leve innenfor og opp mot i de neste 12 månedene som vi har bestemt er en sammenhengende enhet, både i privatlivene våre og i den offentlige sammenhengen.

Ut wmed det gamle og inn med det nye. Vi kan bedre, og vi kan mer.

Som regler går vi inn i en ny januar med mål om hva vi kan gjøre for å bli bedre versjoner av oss selv, gjerne både fysisk og mentalt.

Men kanskje skulle vi ha stoppet opp litt. Nytt år eller ei. Kanskje skulle vi ha sagt til oss selv: ”nok no!”.

Kanskje skal vi bruke resten av dette året - som det jo snart kun er 11/12-deler igjen av, og den siste 1,5/12-delen handler jo bare om jul, så egentlig er det bare 9,5/12-deler som står til disposisjon - bedre.

Kanskje skulle vi brukt denne tiden og alle årene som følger, til å ha det bra? Mer enn å lykkes, skaffe, fikse og beherske.

Skal vi bestemme oss her og nå for at vi bruker tiden fremover, måneder eller år, til å være snill? Snill med oss selv og snill med våre nærmeste. Skal vi ta et skritt tilbake og spørre ”hvordan har du det?”.

Vi spør oss selv og vi spør dem vi bryr oss om, dem som vi vil gjøre mye for å ha og beholde i livene våre. Og uansett hvor vanskelig vi synes det er å høre svaret, så lytter vi og forsøker å forstå og forsøker å gå oss og dem i møte.

Jeg videreformidler et dikt, som jeg ble oppmerksom på gjennom spalten Brenner deler dikt i NRK P2 nylig. Det er en fin følelse, som inspirer meg til handling når jeg møter på ord som gir mening, og som jeg kjenner kan gi mening for andre enn meg.

Så dette er da spalten: ”Erica deler dikt som Hans Brenner har delt på vegne av poet Sarah Zahid”. Her er Hans Børli sitt dikt:

Det vanskeligste

Det vanskeligsteer å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv og bære over når
det lukter sure strømper av din sjel.

Men prøvmed det gode!
Husk du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner i øynene dine.
Hver morgen skal speilet hviske til deg
der du står innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du …
Men prøv med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …

For myeav hatet og kulden i verden
kommer av menneskets tærende selvhat.

Nettopp den siste setningen i diktet, er den som for meg maner til handling. Jeg har i mitt stille sinn tenkt at dette kunne vært fikset på en enkel måte. ”Dette” er da alt det vanskelige og vonde i verden.

Klart det er naivt og forenklet. Men det er lov, om man vil redde menneskeheten.

Så om alle voksne ble gitt redskap og mulighet til å gi barna (sine) en trygg og god oppvekst, slik at de kan vokse opp og bli trygge gode voksne selv. Om bare. Om vi kunne lære å være nok i oss selv og bruke kapasiteten til å være god mot andre, så kunne verden kanskje sett helt annerledes ut.

Ukens hjemmelekse: Si tre snille ting til deg selv hver dag. Lykke til.