- Det gjelder å holde hodet kaldt og rifla stødig

På mange måter kan det nok sammenlignes med forventningene jeg hadde til julefeiringa da jeg var ei lita jente.

Nedtellingen starter for fullt og forberedelsene til høstens store eventyr sparkes ofte i gang denne måneden.

I løpet av denne uka har jeg vært to ganger på skytebanen, først for å skyte de siste treningsskuddene, og så for å ta oppskytinga til storviltprøven.

Lukta av kruttrøyk er uslåelig. Det er ei lukt som vekker gode minner hos meg. Forstå det den som kan.

Oppskytinga gikk fint også i år, men jeg blir nok å ta turen tilbake på banen i neste uke for å trene litt mer.

Det skader aldri å være trygg på at kula sitter der den skal når det virkelig gjelder. Elgen er et stort dyr, og det gjelder å holde hodet kaldt og rifla stødig. Det siste jeg vil er å trekke av et skudd som jeg vil ende opp med å angre på - et viktig ansvar alle jegere burde være bevisst på.

August er også måneden for sanking av naturens goder. I år skinner skogbunnen gult, og jeg kan ikke huske å noen gang ha sett så mye kantarell. Slikt er godt å ha i hus når vinteren kommer. Multebær er det også i fleng, og selv om jeg ikke spiser det selv så har jeg også plukket dette til glede for andre.

De tidligere nevnte sommerfuglene vokser i takt med at dagene går i august. Innen 10. september flakser de rundt som halvfulle russ i magen min. Da er det nemlig duket for årets første rypejakt.

Den gamle hagla som jeg overtok etter pappa, den som er så stygg etter årenes bruk - den funker helt fint for meg. Enkelte turer virker det som om jeg bare går tur med den, spesielt de siste årene når det har vært så lite rype i fjellet. Det er lite som frister meg til å trekke av et skudd når det er lite fugl, da lufter jeg bare hagla for luftingens skyld.

Jaktturene er alltid fine, uansett fangst eller vær. Det er noe helt for seg selv å være på jakt. Det er da jeg kobler ut hele omverdenen for en stakket stund.

Det som er fint med rypejakt er at du er din egen herre, eller kvinne for den saks skyld. Den kan gjøres alene eller sammen med noen du trives med å tilbringe tiden med. Det er uendelig mange terreng som kan benyttes, og man behøver ikke å gå samme plass flere dager på rad.

Det er frihet i all sin enkelhet spør du meg.

Lagsporten sparkes i gang 25. september. Da er det duket for elgjakt. Dette er tiden på året når jaktlaget i bygda samles, og det er ei jakt som krever mye samarbeid - noe jeg setter stor pris på.

Vi kaller denne jakta for "mat-auka". Elgkjøttet har nemlig stor verdi gjennom en lang vinter, og kanskje spesielt nå som matvareprisene har skutt i været.

Mat behøves for øvrig også i store mengder under elgjakta. Det blir mye gåing i bratt terreng, og ofte blir det tunge bører som må bæres på ryggen når elgen blir skutt i terreng der det ikke finnes andre muligheter enn å bære det ut selv.

Det eneste jeg virkelig savner med å bo her i indre Salten er hjortejakta, både på grunn av det smakfulle kjøttet- men også for spenningens del. Det er lite som slår pulsen og adrenalinkicket man får når man lokker inn en bukk som kommer brølende mot deg. Da skal det godt gjøres å holde rifla stødig.

Men det gjelder jo å være takknemlig for det vi faktisk har, og det er ikke så rent lite her nord om man er glad i natur, fiske, jakt og sanking. Vi bor midt i et eldorado for friluftsinteresserte og det er jeg evig takknemlig for.

Ønsker dere alle en fin høst :-)