Foto: Lise Ailin Rosvoll Berntzen

Synspunkt:

- Det finnes alltid noe å se frem til

I januar bestemte livet seg for å spenne bein på meg. I påska tok jeg sats og sparka tilbake.

Publisert Sist oppdatert

Påskeferien i år var, for å si det mildt, veldig etterlengtet. Endelig skulle vi alle få lov til å feire påske på normalt vis igjen.

Ingen kleine avstandsregler, munnbind-solskille eller manisk spriting av hender så langt øyet kunne se. Det er faktisk litt rart å tenke tilbake på at vi for bare to år siden, omtrent ble stemplet som kriminelle hvis vi reiste på hytta som lå like over kommunegrensa. Jeg håper virkelig at vi aldri kommer tilbake dit igjen.

Den siste arbeidsdagen før ferien satt jeg og grublet litt foran pc-skjermen. Jeg lot tankene vandre fritt. Reflekterte over den dystre krigen i Ukraina, årene med pandemi og min egen situasjon de siste månedene.

Ganske snart kom jeg til å sammenligne meg selv med ei ku. Ja, det høres unektelig rart ut. Men la meg forklare.

Jeg følte meg som ei ku som har stått inne i et mørkt fjøs og deppa en hel vinter. Ei ku som drømmer om lyse dager på sommerbeite. Ikke bokstavelig talt selvsagt. Akkurat denne kua har selvfølgelig ikke stått fastbundet i et fjøs.

Like fullt føles det nesten litt slik, siden jeg har tilbragt så mye tid på sykehus og i senga de siste månedene.

Utad har jeg forsøkt å holde maska og skjule hvor vanskelig denne tida har vært, men inni meg har jeg jo naturligvis kjent på veldig vonde følelser.

Skal jeg være helt ærlig, så finnes det rett og slett ingenting positivt ved å få en svulst på skjoldbruskkjertelen. Operasjonen var definitivt tøffere enn jeg hadde forestilt meg, og rekonvalesenstiden likeså.

Men det heldige er at vi mennesker ofte er slik at vi finner lyspunkter å se fram til, selv i de aller svarteste situasjoner.

Ofte har vi også en finurlig evne til å legge vonde opplevelser i en mental boks, og så gå videre med livet.

Det er ikke til å komme unna at noen perioder i livet er mørkere enn andre, og da er det godt at vi er bygd slik. Og ikke minst, at det finnes lyspunkter å se fram til. Som for eksempel påskeferie.

For meg sto årets påskefeiring foran meg som et mentalt skille. Før og etter den vonde tida. Da klokka slo tolv slag og arbeidsdagen var over, så spratt jeg ut av døra på Saltenposten-bygget med lette bein og et stort smil om munnen. Energien min var nok ikke helt ulik den til ei ku som blir sluppet på beite.

Har du noen gang sett kyr som blir sluppet på sommerbeite, så skjønner du tegninga.

Nå skulle jeg endelig legge den vonde tida på plass i en boks, låse nevnte boks og kaste nøkkelen. Og nettopp det gjorde jeg, og påskeferien ble akkurat det jeg hadde behov for.

Mannen min og jeg pakket bobilen og vendte snuten mot Golan på Saltfjellet. Vi spiste pølser og Kvikk-lunsj, gikk på ski og spilte brettspill. Vi glemte å smøre oss med solkrem og betalte for det dagen etter. Vi fikk kvalitetstid med både hverandre, venner og familie. Ikke ett eneste sekund ble kastet bort på bekymring eller tunge tanker.

Påska inneholdt alt en perfekt påske skal gjøre. Det var så utrolig deilig å kjenne på. Det gir meg også håp om at det finnes lysere tider i vente.

Når jeg nå ser på påskebildene som dere lesere har sendt oss, så konkluderer jeg med at det er flere enn meg som har hatt ei fin påskefeiring. Det er virkelig godt å se.

Med over to år med pandemi, og nå krigen i Ukraina og alle uroligheter det fører med seg, så er det liten tvil om at vi alle har behov for et positivt avbrekk i hverdagen.

Lyspunkter er viktige, og kanskje spesielt når livet finner det for godt å spenne bein på deg.

Powered by Labrador CMS