- Det er potensiale i surpeisan. De bryr seg

Elin B. Johannessen en 83-modell, bosatt på Tverlandet og i Beiarn. Stadig mindre blank i lakken, litt rust her og der, men full av hestekrefter under panseret.

Du kjenner noen sånne, du også. De der menneskene som sutrer og bærer seg uansett hva slags tema som er oppe til diskusjon. Som slenger sure kommentarer om seg på sosiale medier. Som ikke tar seg fem flate for å kritisere person i stedet for sak. Som alltid må ha noe negativt å fokusere på. Surpeisa.

Jeg veit at du tenker på minst én, kanskje to-tre personer når du leser dette. Et fascinerende folkeslag, er det ikke?

Jeg var nylig på møte med en gjeng fine, engasjerte bygdeværinger, og begynte å gruble over akkurat dette fordi en av deltakerne delte et hjertesukk over enkelte sambygdinger som bare sutrer.

Før jeg skrev denne teksten googla jeg «Hva er en surpeis», og tenke seg til, det er flere steder hvor folk frustreres eller fascineres over surpeisa. Både i Bodø, Tromsø, Vardø og Vågan. Vi har angivelig vår andel her i indre strøk av Salten også.

Det som slo meg da jeg begynte å tenke over fenomenet var ikke irritasjon over oppførselen. Heller ikke det sedvanlige indre bildet jeg noen ganger innrømmer å få av å kakke ei skje i bakhodet på den eller de som måtte spre gallen sin utover alle andre, igjen og igjen.

Nei, det som dukket opp av tanker etter diskusjonen, var potensialet disse personene sitter med. For vet du hva jeg vil gi dem kredit for? At de bryr seg. At de er engasjert.

Likegyldighet er en av de største truslene mot demokratiet og samfunnet. Det sier seg selv. Når folk ikke gidder å ha meninger, være med på diskusjoner, skrive høringsuttalelser eller tusle til valgurnene - da har vi mista ei viktig forutsetning.

Kan det være ekstra utfordrende å ytre sine meninger på små tettsteder? Kan det koste litt mer å stikke hodet fram? Det er kanskje enklere å bli hørt, men fordi man blir synlig kan også terskelen være høyere for å si hva en mener. Når de fleste rundt deg veit hvem du er.

Jeg har alltid likt sosiale medier på den måten. Der man gjerne sitter ved hvert sitt naust (eller gårdsbruk, for den saks skyld) og speider utover mot naboen, har plattformer som Facebook og Instagram gjort at vi kommer nærmere hverandre. Vi er mange flere som har fått mulighet til å si noe. Vi kan dele tanker og ideer. Fortelle. Diskutere. Vurdere for og imot.

Så vi bør vel tåle en surpeis i kommentarfeltet i ny og ne. Kanskje til og med beundre engasjementet og motet? Jeg skal øve meg på å bli flinkere til å lytte til det de sier, i stedet for å irritere meg over at dette mennesket atter en gang presterer å komme med oppgulp av den sure sorten.

Det er potensiale i surpeisan. De bryr seg. De er ikke redde for å bruke stemmen sin. Det er verdt noe om man ser det som en mulighet til å forstå saker fra flere sider. Noen ganger bidrar de jo også til å skape mer synlighet i en sak. For om vi nå ikke brydde oss om temaet fra før, så tilfører disse surmulerne gjerne krydder nok til at vi forsøker å finne ut av hva det gjelder denne gangen.

Dersom du er en de som veit av en surpeis eller to fordi du har sett dem kverulere på sosiale medier, er det godt mulig du også har sett bildet som dukka opp da jeg søkte på internett.
Det ble nemlig delt på Facebook for ei tid tilbake.

Bildet var av en gul sitron som lignet mistenkelig på understellet til en mannfolk. Tittelen var «Her er en skikkelig surpeis!». Den var riktignok ganske slapp i formen, men joda, der var potensiale.