- Det er på bygda det skjer

I en alder av så vidt over 50 er det vel på tide å lande et og annet. Man skal visst, når man har kommet så langt i livet, ha «finni seg sjæl». Jeg skal ha funnet ut av hvem og hva jeg er. Noen ting har vært klart ganske lenge.

Jeg har for eksempel i mange år visst at jeg er veldig glad i to av tre i kategorien «Piker, vin og sang» og at jeg er godt fordøyd med å ha landet på entallsformen på den første av de tre.

Det er kanskje ikke en overraskelse for de som kjenner meg at jeg er sosialt anlagt, men man må kanskje kjenne meg litt ekstra godt før man vet at jeg er en ganske introvert form av sosialt-anlagt-typen. Sportsinteressert (eller fotballidiot), pappahumor og veldig glad i musikk.

En venn av meg bruker begrepet «Multi-talentløs» om seg selv når det gjelder musikk. I hans tilfelle er det helt feil. Han spiller hva det skal være av instrumenter og han gjør det bra. Men jeg vurderer å stjele det. Jeg liker å spille både piano, gitar, bass og trommer. Jeg liker bare ikke å øve. Så jeg gjør alt ganske dårlig. Men jeg har det gøy.

Men nå er det altså på tide å innrømme en ny dimensjon av min personlighet for omverdenen. Det er på tide å stå fram som en bygdemann. Jeg elsker bygda! Bygdeentusiast, bygdetulling, bygdeoriginal. Bare det er bygd, så er det greit for meg.

Opp igjennom årene har jeg bodd på steder så forskjellig som Oslo og Berlevåg, som Hønefoss og Borová u Poličky (mulig du må lete opp den siste der på et kart). Og jeg kjenner ingen steder at jeg savner noen av byene jeg har bodd i. Jeg kan godt besøke både London og Stockholm, men jeg tror aldri at jeg kunne bodd der. Men bygdene, småsamfunnene – det er en helt annen historie.

Bygdene har personlighet som treffer meg. Bygdene har mennesker jeg identifiserer meg med og ikke minst veldig mange mennesker jeg har blitt veldig glad i. Så er det også stor forskjell på bygd og bygd. Jeg har bodd på flere småsteder og opplevd at selv småsteder som ligger like ved hverandre kan ha helt forskjellig kultur, selvforståelse og følelse. Jeg bodde i Båtsfjord i ett år. I løpet av det første halvåret var jeg invitert på kaffebesøk (her tar jeg ikke med de jeg jobbet sammen med) en (1) gang.

Så flyttet jeg ni mil til Berlevåg. Siden jeg hadde vært hjemom foreldrene mine i mellomtiden kom jeg med fly. Da jeg var på vei fra flyet til terminalen fikk jeg min første kaffeinvitasjon. Den kom over høyttaleren fra tårnet. «Arnt! Kom opp i tårnet og få kaffe!» Jeg trivdes i Berlevåg.

Så hvor kommer denne kjærligheten til bygd og grisgrendte strøk fra? Hva er den bygd(!) på? Det tror jeg er veldig sammensatt. Først og fremst har jeg nok vært veldig heldig med stedene jeg har bodd – eller kanskje veldig heldig med kombinasjonen meg og de stedene. Kanskje føler jeg at man teller mer på bygda. Kanskje er det noe så tilsynelatende usympatisk som at jeg får større plass og blir mer synlig når jeg er på bygda. Jeg vet i alle fall at jeg har fått brukt meg selv mer og fått større sjanser til å utfolde meg når jeg har bodd i bygd enn når jeg har bodd i by.

En viktig del – kanskje den viktigste delen – av dette bildet er kultur. Jeg er, som nevnt, helt grei til å spille noen instrumenter, og så synger jeg. Og det har jeg fått lov til å gjøre på bygda. Jeg har vært med i band, jeg har spilt og sunget til dans, jeg har vært med i lokalrevy og til og med en lynkarriere som stortrommeslager i korps. Alt dette på bygda.

Jeg vet vel utmerket godt både at jeg har mine begrensninger som musiker men også at jeg kan ganske bra når jeg bare får øvd litt. Og når noen på bygda fikk vite det, så var jeg plutselig med. Nivået var nå det det var, men du verden så gøy vi hadde det.

Jammen, Arnt… Hva med Bygdedyret da? Hva med at man alltid er synlig? Hva med at «alle» vet «alt» om deg?

Joda. Intet tre vokser inn i himmelen. Jeg vet naturligvis at det finnes negative aspekter med det å bo på bygda. Jeg har helt sikkert til tider følt at de andre vet, ikke bare alt om meg, men til og med mer enn jeg selv vet. Det har sine sider, men jeg lever fint med det. Så er det ikke alle som synes det er så greit å ha det sånn, og kanskje derfor bor de aller fleste i byer. De om det.

Hva?? At du sier at…? At jeg jo bor på Fauske? Ja, jeg vet det. Og jeg trives godt oppi Hauan. På tross av alt jeg har skrevet her, så har jeg ingen planer om å flytte noe sted. Nå kommer jeg vel til den delen av denne teksten hvor jeg står i fare for å fornærme en og annen, men det får stå sin prøve.

Fauske er, med respekt å melde, ingen storby. Fauske er en by, men definitivt en småby. Sentrum og bypreg og alt sånt, men likevel… Kanskje akkurat derfor kan jeg trives så godt også her. Fauske har beholdt mye av det «bygdete» - på en positiv måte. Fauske er smått nok til at jeg kjenner folk, smått nok til at det stort sett (og dette til mine barns evige irritasjon) tar meg ganske lang tid å gå på butikken fordi jeg alltid skal «prate med alle». Fauske er by, men heldigvis ikke stor nok by til å miste sjarmen.

Og så er jo Fauske heldigvis veldig nær en hel masse flotte bygder.

Når jeg blir stor skal jeg bli landsbyprest i England. Jeg ser for meg en liten plass med en kirke og to puber. Ikke det at jeg er så glad i hverken pub eller øl, men det hører liksom med. Så lenge det er bygd.