Det er krig, uten tvil

Fredag markerte vi ettårsdagen for invasjonen av Ukraina av russiske styrker. Det var en surrealistisk morgen å våkne til, selv for oss som var så langt unna.

Å se de russiske kamphelikoptrene som kom inn over Kyiv, var som en scene fra en film. Men der russerne ofte hadde hatt rollen som fienden før, var dette ikke lenger oppdiktet.

Vladimir Putin tok valget som svært få, inkludert meg, noengang hadde trodd skulle bli tatt. Truslene ble omsatt til virkelighet, og invasjonen satt i gang.

Men allerede første døgnet kom indikasjonene på at dette ikke kom til å bli så enkelt som det den russiske militærledelsen hadde trodd. Først kom meldingene om at russiske fallskjermstyrker hadde tatt kontoll over Hostomel-flyplassen nord for Kyiv. Men bare timer etter kom beskjeden om at de ukrainske styrkene hadde tatt den tilbake.

Slik har det gått det siste året. Russerne har undervurdert motstanden mange, mange ganger siden da. Det har vist seg at det man trodde var et strømlinjeformet, erfarent og godt utstyrt militære, slett ikke var av den kvaliteten man trodde.

Etter hvert som den militære støtten til Ukraina har vokst seg større og større fra svært mange land, er den lettvinte seieren Vladimir Putin har sett for seg blitt en utopi.

Dette har blitt den største supermakt-konfliktene siden den kalde krigen. Det har vært flere tilfeller av at Nato og land fra den tidligere Warszawapakten har vært stridende parter i andre lands konflikter.

Det har vært russiske styrker i Syria, og likeså amerikanskstøttende styrker på den andre siden.

Men maken til dette har man knapt sett. For nå er det i realiteten Russland mot nesten hele resten av verden. Til og med Kina plystrer og ser en annen vei.

Det som er forskjellen mellom denne og tidligere konflikter, er likevel den åpenbare faren for at atomvåpen kan bli tatt i bruk. Det er et særdeles høyt spill, og det er Putin som har kastet terningen.

Jeg håper denne krigen får sin ende, og så fort som mulig. Men at det skal skje, uten at Putins regime skal totalt miste ansikt, er faktisk nesten umulig å se for seg. Men man kan aldri gi opp håpet om at vettet skal vinne over hovmodet.

Titusener er døde, både soldater og sivilie i denne konflikten. En flyktningestrøm som den fra Ukraina, har ikke Europa sett i nyere tid. Den har satt det geopolitiske forholdet mellom Russland og resten av verden over 30 år tilbake i tid, på et blunk.

Jeg tror ikke vi har klart å se hvor ødeleggende dette har vært for Russlands forhold til alle utenom ennå.

Vi snakker om når vi kan se for oss at russiske langrennsløpere tilbake i verdenscupen, som om det er lakmustesten for når de har blitt ”spiselige” for verdenssamfunnet igjen. Men det stikker betraktelig dypere enn det.

Gjennom å brenne stort sett alle bruer til alt annet enn totalitære regimer, har Putin gjort sitt eget folk en stor urett. Det er ikke sånn at alle russere er tilhengere av det han selv kaller en ”spesialaksjon”. Men sier de noe om det, er det på eget ansvar.

Ytringsfriheten står ikke særlig sterkt i verdens største land.

Om man ikke står på angripernes side i russland, så blir man straffet som om man er det. Sanksjonene gjelder for dem alle. Det er dessverre konsekvensen av uretten som er begått i Ukraina.

Om noe har den i hvert fall forent stort sett alle andre nasjoner i kampen mot Russland invasjon.