- Det er jobben vi gjør resten av året som har mest å si

Tirsdag denne uka ble Verdensdagen for psykisk helse markert i området vårt. Dette er en nasjonal befolkningskampanje om psykisk folkehelse, som markeres av tusenvis over hele landet mellom uke 39 og 42 hvert eneste år.

I fjor gikk Verdensdagen for psykisk helse inn i en ny treårig strategiperiode hvor de inviterte til felles innsats mot ensomhet og utenforskap, som er sentrale utfordringer for den psykiske folkehelsa. De oppfordret til å skape flere plasser der folk kunne møtes.

Mange tok dette på strak arm og skapte sosiale møtepunkter i lokalsamfunnet. Et av uendelig mange eksempler på dette er elevene ved Valnesfjord skole som brukte pengene som var igjen etter klasseturen for å skape en møteplass.

Med pengene som var igjen i klassekassa kjøpte de en benk som nå er plassert ved den naturlige møteplassen midt i bygda, Strømsnes i Valnesfjord.

Det synes jeg er en utrolig fin gest av ungdommene, og det betyr nok mye for lokalmiljøet.

Naturlige møteplasser er uten tvil viktige.

Men er det slik at vi blir mindre ensomme bare vi møtes? Slik har ikke jeg det i hvert fall.

Helt ærlig, så er det gjerne i store forsamlinger jeg føler meg aller mest ensom og sårbar. Spesielt i situasjoner der jeg ikke føler meg inkludert.

Det er litt på siden av temaet, men jeg regner med at noen vil poengtere at det kanskje er litt ironisk, siden jeg har valgt å jobbe som journalist. Dette fordi jobben min ofte innebærer å dekke arrangementer der jeg så absolutt ikke er "inkludert".

Det hender også at jeg med mitt kamera og notatblokk slettes ikke er ønsket engang, og derfor møter ei rimelig kald skulder fra de som er til stede.

I slike situasjoner betyr det mye å møte blikket til noen. Få et ørlite tegn på vennlighet. Et hei, eller at noen slår av en prat og at jeg på ett eller annet vis føler meg sett som menneske og inkludert i situasjonen, hva enn den nå er.

Selv om du som leser dette ikke har en jobb som min, så tror jeg at min opplevelse er overførbar i de flestes liv. Vi har alle et behov for å kjenne at vi hører til.

Meningsfulle møteplasser er viktig, men like viktig mener jeg det er at man blir sett og akseptert for den man er som menneske. Av den grunn synes jeg det er fint at årets markering handler om å jobbe for å gjøre møteplassene våre mer inkluderende.

Forskning viser nemlig at det å ha noen å snakke med og gjøre noe meningsfullt sammen er viktig. Både for å motvirke ensomhet, utenforskap og psykiske belastninger.

Tar man dette i betraktning, så er det skremmende å lese at så mange som hver femte person i Norge har få eller ingen å vende seg til når livet byr på utfordringer.

Årets kampanje oppfordrer til å jobbe for at de viktigste møteplassene våre blir aktivt inkluderende og reduserer avstanden mellom oss. Det handler både om hvem vi inviterer inn, og hvordan vi snakker til og om hverandre, enten vi møtes på jobb, skolen, i nærmiljøet eller på internett.

- Sosial støtte kan redde liv, særlig i urolige tider. Vi har alle et ansvar for å løfte blikket og lage plass til flere, står det skrevet i informasjonsheftet til Verdensdagen for psykisk helse.

Jeg håper bare at vi ikke glemmer dette når den årlige markeringen er over. Fagseminarer, foredrag og åpen prat hjelper nok litt, men det er jobben vi alle gjør, hver eneste en av oss, for å inkludere våre medmennesker resten av året, som har mest å si.