Viktig felleskap:
- Det er jo litt rart, for jeg vet jo at naboen ikke har minelagt hagen
De er i forskjellige aldersgrupper, og ved første øyekast er det umulig å si hva disse menneskene har noe til felles. Men hvis du ser nøye etter, eller lytter til samtalene mellom dem, vil du bli tatt inn i en verden som de fleste av oss ikke har opplevd.
Lett andpusten etter å ha løpt fra bilen til Orion på Fauske gjennom regnet som tilsynelatende bøtter ned uten ende, møter lyden av hjertelig latter meg. Den runger forlokkende gjennom lokalet allerede før jeg når bort til bordet innerst i lokalet.
De fleste er allerede på plass, denne fine gjengen som tar turen hit den første tirsdagen hver eneste måned, år etter år helt siden 2009.
Menneskene som sitter rundt bordet er i ulike aldersgrupper, og ved første øyekast er det umulig for en utenforstående å se hva disse menneskene har til felles, foruten om humor og at de åpenbart vil hverandre vel.
Ser man litt nøyere etter derimot, eller lytter på samtalene de har seg imellom, så kan man bli dratt inn i en verden de fleste av oss ikke kjenner til.
Felles for dem alle er at de er veteraner. De har tjenestegjort utenlands. Noen av dem over flere perioder, og noen av dem kun én gang. Alle rundt bordet deler livserfaringer som de fleste av oss forhåpentligvis aldri vil komme i nærheten av. Og denne møteplassen er et sted der de kan snakke med andre med liknende erfaringer.
- Vi har alle en historie å fortelle, og i denne settingen passer det bedre enn for eksempel når julemiddagen serveres ved spisebordet hjemme, sier Frode Amundsen.
Han er ikke den av de rundt bordet som har vært på utenlandsoppdrag flest ganger, men han har likevel en god del i ryggsekken sin av livserfaringer. Han tjenestegjorde som ambulansesjåfør i Bosnia etter at krigen endte, men allerede som guttunge fikk han erfare hvor brutalt livet kan være.
- Jeg var bare tolv år gammel da jeg mistet pappa i Alexander Kielland-ulykken, forteller han.
For ikke så lenge siden fikk han møtt og snakket med andre som opplevde det samme som han den gang da han mistet pappaen sin, og han drar paralleller til veterantreffene her på Fauske.
- Det finnes ikke bedre terapi enn å snakke med folk som har liknende eller samme opplevelser som deg selv. De har en helt annen forståelse for hva du forteller.
De fleste rundt bordet har ikke varige mén etter å ha tjenestegjort i krig, men de er alle enige om at det føles givende å treffes.
- Det er mye humor rundt bordet, og det er ikke slik at vi sitter her og synes synd i oss selv altså, sier Hilde Nystad med et smil.
Samtalen dreier seg etter hvert inn mot hvordan det var å komme hjem til det vanlige livet etter å ha tjenestegjort i utlandet.
John Arild Strøm beskriver at han følte at kroppen var like aktivert da han kom hjem, som når han var ute på oppdrag.
- Det fokuset man har, og som man faktisk må ha i en farlig situasjon, den er det vanskelig å bare skru av når du kommer hjem, og det farligste her er at noen har tatt to parkeringsplasser utenfor butikken og du ikke får plass, sier han.
Også Frode Amundsen har opplevd dette:
- Når jeg kom hjem så var jeg så vant til å passe meg for miner, at da jeg sto i hagen til naboen rygget jeg tilbake i mine egne skritt for å unngå å tråkke på en mine. Det er litt rart, for jeg vet jo at naboen ikke har minelagt hagen sin, men det går på automatikk.
Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) er Norges største intresseorganisasjon for militært personell som har deltatt i internasjonale operasjoner og deres pårørende.
I 2009 ble det åpnet en avdeling i Salten. Det er disse som har møter den første tirsdagen i måneden på Orion på Fauske. Et møte som alle rundt bordet er enige om at er verdifullt å delta på.
- Det er sosialt og uformelt, og alle veteraner som ønsker å være med er hjertelig velkommen, sier Hilde Nystad.
Nystad forteller at de vet at det er flere veteraner i området enn de som kommer på treff, men at det er vanskelig å nå disse. Spesielt utfordrende er det å komme i kontakt med de yngste veteranene, mener hun.
- Jeg er litt redd for at vi ikke når de som kanskje har aller mest behov for et felleskap som dette, skyter Frode Amundsen inn og legger til at de ønsker at flere veteraner i området tar turen innom møtene.
- Vi har god plass til flere rundt bordet.
I tillegg til møtene så har avdelingen i Salten noe som kalles kameratstøtteordningen. Den er tuftet på prinsippene til likepersonarbeidets definisjon som lyder:
”Ei samhandling mellom personer som opplever å være i samme båt, det vil si samme livssituasjon, og hvor selve samhandlinga har som mål å være ei hjelp, støtte eller veiledning partene imellom”.
Målet er mer åpenhet om psykisk helse i et samspill mellom aktiviteter, kurs, samtaler og utdanning.
- Det er kurs for å bli kameratstøtte, og det er flere i lokalavdelingen som har gjennomført det, forteller Hilde Nystad.
Før jeg takker for meg denne kvelden, tar jeg meg i å tenke hvilken ressurs disse menneskene er. De har en erfaringsplattform de færreste av oss har, og de forteller alle at de har blitt langt bedre til å tåle stress, og holde hodet kaldt i utfordrende situasjoner.
- Uansett hvilke opplevelser man møter på når man er på utenlandsoppdrag, så vokser du som menneske av det, konkluderer Nystad.