- Det eneste jeg mangler nå er å bli kjent med de lokale

12. juli, en varm sommerdag hvor gradestokken sto på fullt, tok jeg morgentoget fra Bodø til Fauske. Dette var et øyeblikk jeg hadde ventet på lenge og pulsklokka bekreftet at nervene var i en karusell. Hvem blir mine nye kollegaer, hva forventer de av meg og vil jeg prestere?

Dette er jo min første jobb som journalist etter jeg startet på studier ved Nord universitet og flyttet fra sør. Nå er det jo slik at jeg lider av den anerkjente flink pike-syndromet, så jeg er jo bare nødt til å overprestere. Eller?

Toget ankommer Fauske stasjon og kart-
leseren på mobilen viser veien til det som skal være min sommerjobb i sommer.

I hånda har jeg med en skriveblokk og Pepsi Max, for selv om det er mandagsmorgen har jeg fortjent det. Helge starter introduksjonsrunden, mens Kenneth og Lise følger også på med sine historier.

Jeg passerer kontordøra og der sitter de, mine nye journalist-kollegaer. Vi hilser på korona-
vis, albue mot albue, og jeg inviteres inn til mitt aller første morgenmøte.

Det tok meg kort tid å skjønne at pulsklokka og jeg hadde vært i høygir uten at det var nødvendig. Så kom det fra Kenneth, at det var noe som er veldig viktig for dem å vite. Han har et seriøst blikk og jeg kjenner på presset.

Min første dag i ny jobb kunne ikke gått bedre. Jeg ble innført i alt en journalist ved Saltenposten skulle ha behov for å vite, fikk gjort min første avtale og hilst på hundene. Nå venter fire uker på meg og jeg er klar for å ta i mot de utfordringene som kommer.

”Har du hund?”. For i Saltenposten har alle det, så det måtte nesten jeg også ha. Vi ler og jeg vet at jeg er på riktig plass. Dog, uten en hund i besittelse.

Spesielt når jeg vet at jeg har en redaksjon i ryggen som er klar til å ta i mot om flink pike-syndromet slår inn igjen.

Ja, her har jeg nesten alt jeg trenger. Det eneste jeg mangler nå er å bli kjent med de lokale og at de tar kontakt slik at jeg kan fortelle deres historier. Såpass lenge nord har jeg vært nå at jeg vet at nordlendinger er ikke av den skye sorten, så kom gjerne med ris og ros også.

Men om du mot all formodning skulle være litt mer av den blyge typen, så kan jeg mer enn gjerne fortelle litt om mitt tidligere liv før jeg kom til verdens navle, Fauske.

Etter medier og kommunikasjon på videregående tjenestegjorde jeg i Sjøforsvaret, som presse- og informasjonsassistent. Jeg fikk virkelig sansen for journalistikken da, så da ble min neste destinasjon: Kunstfoto i Trondheim.

Det å kunne fortelle andres historier er viktig for meg og jeg ble sulten på å lære mer
om samfunnet. Jeg tok da en bachelor i utviklingsstudier, hvor jeg blant annet studerte fred og konflikt i India.

Etter mange jobber og forskjellige studier, møtte jeg den store kjærligheten som fikk overbevist meg om at nord er best og at jeg måtte satse på drømmen om å bli journalist. Så turen gikk nordover og jeg føler nå at alle brikkene faller på plass.

Og det er noe med det, at nord er best. Med en natur som kan konkurrere mot Hawaii eller mennesker som du aldri trenger å fundere på hva de tenker, så kan jeg med hånden på hjertet si at Nordland er nesten bedre enn Sørlandet.

Jeg er veldig åpen for å bli overbevist om at Nordland er bedre, så ta gjerne kontakt for
å vise meg rundt eller fortelle spennende
historier.