Det blir nok jul i år også

Snøhaugen utenfor huset var rett og slett enorm. Jeg hadde egentlig tenkt litt på å sette den nye bålpanna ute i den og grave ut noen fine sitteplasser, men det ble med tanken.

Heldigvis var terassen sånn høvelig snøfri, og jeg skjønte at det måtte bli testkjøring der.

Det var mørkt og stille denne marskvelden, og den rolige lufta ble stadig mer kald og klar. Veden som ble lagt ned i splitter ny matt svart jernpanne begynte nesten å brenne av seg selv.

- Dette er koselig, hørte jeg meg selv si inne på hjernekontoret, som minstemann kaller det.

- Nå slapper jeg skikkelig av, fulgte jeg opp, fremdeles inne under lua.

Det er noe med bål som alltid har truffet meg i det stedet som bestemmer om du skal stresse eller ikke. Når flammene kommer i gang, puster jeg roligere.

Det hadde blitt mye fin utetid denne uka. Helga før hadde det vært vinterferie, og det var en fantastisk fin tur til Jãckvik, med både snøskuterkjøring og besøk på den fantastiske og flotte nye butikken der.

Jeg satt i stolen, ved bålpanna, og kjente på at det er godt å være i live. Jeg tok fram mobilen og spilte inn en liten snutt til Sanpchat. Den gikk ut til nesten alle jeg hadde på lista, og teksten oppå videoen var mest ment som en liten morsom observasjon på sidelinja.

"Koselig med bål. Jeg øver meg til apokalypsen kommer"

Klokka var rundt halv ti på kvelden. Datoen var 11. mars 2020. Jeg hadde heldigvis ikke anelse hva som skulle vente fra da til nå.

Jag har mange ganger i denne spalten prøvd å skrive om perspektiver. Det å skulle vite hvordan man bør se på livet og alt det inneholder. Om det er én ting som 2020 har gitt meg, og mange andre, så er det et helt unikt perspektiv på det å leve livet vi anså som normalt.

Og det er rett og slett skremmende hvor fort det går.

Her om dagen så jeg en konsert på tv, naturlig nok innspilt lenge før korona-viruset tok oss inn i en helt ny verden med nye spilleregler. Der sto det sikkert rundt 60.000 mennesker og nærmest holdt rundt hverandre. De tenkte ikke på verken svette, spytt eller meter'n. De var altoppslukt i det som skjedde på scenen, og danset og sang.

Det traff meg som en slegge hvor unormalt jeg synes det så ut. Tenker de ikke på at de kan bli syke? Nei, det gjorde de ikke. Ikke mot noe som var farlig i hvert fall.

Men dette er også hele problemet med koronaviruset. Man aner ikke hvordan det kommer til å slå ut på den enkelte. Noen klarer seg helt fint, mens noen dør. Det er kontrasten som gjør at vi må ta dette på alvor. Vi har ikke råd til noe annet.

Jeg håper det blir normalt å gå på konsert og stå trangt igjen. Jeg håper på fulle tribuner på fotballkamper, og tomme intensivsenger på sykehus.

Det kan virke som det er langt unna, men det trenger det ikke å være. Hvis vi holder ut og er glade i hverandre på en så hensynsfull måte som vi kan, så kan vi være i mål om noen måneder.

Nå handler det om å være sammen med de man bryr seg om, og å sette pris på det man har. Det får være perspektivet denne gangen.

Det blir jul i år også, selv om vi kanskje må vente til neste år med å klemme nissen.

Hold på tanken jeg hadde i mars og ikke glem hvordan et normalt liv kan og skal være. Det er ikke så langt unna.