- Det ble mye tull uten ull på bussen

Jeg ville jo blitt karnøflet av Gullet og Sølvet om jeg ikke sa at denne duoen, mine to døtre, topper den lista. I mangel av fast følge følger naturlig nok Sorry på den neste plassen. Min pelskledde trofaste kjøter. Etter det igjen familie, venner og usedvanlig gode kolleger anført av en usedvanlig god hærfører i form av sjefen sjøl.

Etter de bestanddelene blir topplista mi litt mer krevende å rangere. Jeg digger folk som smiler med tennene og øynene. Jeg har sans for tobeinte som utviser folkeskikk i hverdagslivet. Spreke elbiler spekket med dingser er også skikkelig gøy. Jeg setter gjerne tennene i en brennheit porsjon Spagetti ála Capri. Et glass iskaldt vann rett fra springen er snadder. Servér meg Kvita salatost med chili og anis på pizzaen, og jeg går kvelden i møte med et fårete glis i fjeset. Dill er livet. Tran er livet. Slik kunne jeg holdt det gående, men det er det ikke rom for her, for nå må vi ut i kollektivtrafikken.

For ett drøyt år siden førte jeg en buss på en slik måte at den trønderske sensoren kvitterte med å utstede førerkort klasse D. Noen måneder senere var sjåførkort, kjøreseddel og yrkessjåfør-kompetanse for persontransport i boks. Undertegnede er med andre ord funnet skikket til å ha ansvaret for å frakte levende vesener fra A til B ved hjelp av en buss. Det kan jo komme godt med en dag, men enn så lenge får jeg den store gleden det er å selv la meg frakte fra A til B i en buss.

De høye herrer og damer er klare i sin oppfordring; reis kollektivt. Det er bra for miljøet, det er hyggelig å gjøre ting sammen og det koster i det store og hele mindre enn å ta bilen fra tidligere nevnt A til B, med senere retur.

Forrige torsdag gikk jeg for kollektivløsningen, da jeg skulle tilbringe en oval helg sørpå. Reisen fra Fauske til flyplassen i Bodø, med Nordlandbuss, ble virkelig alt annet enn den oppturen jeg forventet. Bussen la i vei fra rutebilstasjonen på sekundet i henhold til rutetabellen, klokka 12.15. Etter ikke veldig mange minuttene fastspent i setet forsto jeg at noe var alvorlig galt. Så galt at det på ingen måte ble hett mellom ørene.

Drøye fire minutter etter avgang, ved Tørresvik, kjente jeg at temperaturen ombord var langt fra ideell. Den kom snikende, og ble mer og mer merkbar etter som kilometerne ble lagt bak oss; kulda. Jeg fisket fram ullgenseren og dro glidelåsen opp slik at genserhalsen la seg som et skjerf om halsen. Det hjalp ikke nevneverdig. Det ble kaldere, og da vi passerte Valnesfjord kjente jeg at fingrene var i ferd med å pådras redusert bevegelighet. De ble iskalde. Jeg ble oppmerksom på et display ombord i doningen. Det kunne fortelle at temperaturen i bussen var 16 grader. Det føltes som 14.

”Er du blå på leppene?” spurte en ung mor guttungen på rundt fem seks år, før hun ga ordre om å ikle seg jakka. Det var det flere som gjorde. Både barn, unge og de godt voksne ombord på rute 100 pakket seg grundig inn.

Bussjåføren gjorde sitt første stopp på turen da vi kom til Tverlandet. Da gikk jeg fram og spurte om det var mulig å få litt mer fyr i vogna. Sjåføren, som for øvrig var både hyggelig og busset oss fram på behagelig vis, gjorde sitt for å skru opp varmen noen hakk. Det hjalp litt, men ikke nok til å tine frosne fingre og trylle bort blå lepper.

Vel framme, om enn noe stiv i hylsteret, slo jeg av en passiar med en trivelige sjåføren. Han kunne fortelle at det absolutt ikke var første gang det var trøbbel med å by på en behagelig ombord-temperatur. i Norges aller rikeste land burde slikt som dette ikke være mulig. Her må Nordlandbuss ta affære. Fluksens. Jeg elsker å ta buss. Men jeg vil helst ikke sitte i det som kjennes som en rullende fryseboks.

God helg! Og skal du reise med bussen, så kle deg med ull innerst. Det kan være smart.