TROPPEN. Her er deltakerne i Kompani Lauritzen Tropp 1. Fra venstre Daniel Pawa, Are Mundal Venås, Anna Green, Iris Lian, Asle Haddeland, Thor-Arne Reinertsen, Elisa Vagle, Amalie Anker, Magishan Umaguruparan, Marion Fransrud, Kristian Ødegård, Dag Otto Lauritzen. Bak på bilen er Julian Rassat og Julie Skjelvik. Foto: Matti Bernitz / TV2
TROPPEN. Her er deltakerne i Kompani Lauritzen Tropp 1. Fra venstre Daniel Pawa, Are Mundal Venås, Anna Green, Iris Lian, Asle Haddeland, Thor-Arne Reinertsen, Elisa Vagle, Amalie Anker, Magishan Umaguruparan, Marion Fransrud, Kristian Ødegård, Dag Otto Lauritzen. Bak på bilen er Julian Rassat og Julie Skjelvik.

Synspunkt:

- Dere som jobber med psykisk helse er engler i forkledning hele gjengen

Linja mellom å pushe noen framover og å være der som støtte i tilfelle de skulle falle bakover er tynn.

Publisert Sist oppdatert

Etter å ha kost meg masse med de første sesongene av Kompani Lauritzen på TV2, der kjendiser fra ulike sjangere har konkurrert mot hverandre på og rundt militærleiren Setnesmoen, er jeg nå i gang med det som heter Kompani Lauritzen Tropp 1.

Nå er kjendisene byttet ut med ikke-kjendiser. Om programmet er like under-
holdende? Ja, jeg synes egentlig det.

Men, og det er det som teller, det er blitt mye, mye viktigere.

Årets rekrutter og aspiranter er unge mennesker, folk i 20-årene som sliter med å tilpasse seg voksenlivet. Noen har sosial angst, noen eier ikke gjennomføringsevne, andre har verken lagd mat eller betalt regninger.

Før vi går videre; det har ingenting for seg å rette pekefingre mot verken dem, foreldrene eller folk rundt dem for at ting har blitt som de har blitt.

Det som imidlertid krever håndbevegelser er det som skjer nå. Og da er det både applaus og tommel opp.

For noen kjentes bare det å møte opp så krevende at de flere ganger rett utenfor portene til leiren vurderte å snu. Men de gikk inn.

Jeg har ikke og har aldri hatt sosial angst, og å sette seg inn i hvordan det må fortone seg er vanskelig, for ikke å si umulig.

Det å plutselig bli stilt krav til, å plutselig må gjøre ting du ikke kan, det å enten prate eller lytte når du ikke vant til det - for mange her er det store - om ikke gigantiske - hindre som skal forseres.

Jeg lar meg imponere over innsatsen og stå-på-vilje, som i de fleste situasjoner er fremragende, men jeg lar meg like mye imponere over befalet i serien. Her er det noen virkelig gode pedagoger og psykologer.

Linja mellom å pushe noen framover og å være der som støtte i tilfelle de skulle falle bakover er tynn, men den håndteres glitrende.

Her tror jeg vi har mye å lære i vår omgang med de rundt oss, enten det er på jobb eller i hverdagslivet.

Jeg har selv merket hvor mye støtte det kan ligge i en god kollega, eller en venn som bare vil mitt beste.

Det gjelder om jeg er i ferd med å falle bakover, eller at de ser at jeg må dyttes framover. Noen ganger henger de to tingene sammen.

Det blir ikke kåret en vinner i Tropp 1, men alle som fullfører har vunnet. Og jeg tror de vinner uendelig mye mer enn bare den oransje bereten (som jeg regner med er premien her også).

Vi har på et par uker sett folk forandre seg foran øynene vår. Jeg håper virkelig de klarer å ta med seg det de lærer på Setnesmoen ut i de virkelig liv, og jeg håper de som ser på og også sliter, kan lære noe.

De fleste i serien er i 20-årene og har det meste av livet foran seg. Det livet har de nå fått opplevelser og verktøy til å takle på en helt annen måte enn inntil nå.

Dette er viktig tv, i tillegg til å være underholdende, og man tar seg i å både tørke en tåre og å heie intenst på vilt fremmede mennesker.

Takk til Dag Otto Lauritzen som bruker sin mulighet til å gjøre dette. Det forteller nok en gang at det ikke er tilfeldig at det er psykisk helse det handler om når han kommer til blant annet Fauske med sine
foredrag.

Takk til alle som tar og står i kampen for psykisk helse, som er der for dem som sliter.

Dere er engler i forkledning, hele gjengen.

Powered by Labrador CMS