- Dere slutter aldri å imponere, røre og glede meg

I år tok det lang tid før jeg greide å besvare den hilsenen med et smil og et «Godt nyttår til deg også». For 2024 startet alt annet enn bra. Tragedien i Sørfold første nyttårsdag var et slag i både mage, hode og hjerte for hele regionen. Noen av dere vil kanskje tenke at det er skrevet nok om dette nå, og at det snart er på tide å gå videre. Det kan hende at det stemmer. Men ikke for alle. For det første – noen har rett og slett ikke den muligheten de fleste av oss andre har – å kunne legge det bak seg og gå videre med livene i forholdsvis intakt hold. For det andre – skal jeg først skrive, så kan jeg jammen skrive om noe ekte.

For dette er så ekte som det blir. Dette er så rått, brutalt og hjerteløst som livet noensinne kan være. Jeg kommer til å skrive litt om dette ut fra min rolle og mitt perspektiv. Ikke fordi jeg er veldig viktig oppi alt som har skjedd i denne saken, men fordi det er det eneste perspektivet jeg har.

Jeg ble oppringt av politiet litt før halv åtte første nyttårsdag. Å bli oppringt for å måtte ut og varsle pårørende om at noen er død, er ikke helt uvanlig, men definitivt den tyngste biten av jobben min. Denne gangen var beskjeden fra politiet nesten ikke til å forstå. Tre døde. Familiene må få beskjed. Å stå på trappa og vite at man om et øyeblikk skal snu verden opp ned for de som er innenfor… Det er ingenting jeg gruer meg mer for i jobben. Du kan studere, du kan gå kurs, du kan ha gjort det hundre ganger før… Det vil alltid være vondt og vanskelig. Jeg hverken vil eller kan gå i detalj, men man kan jo bare tenke seg. Sjokket. Vantroen. Det kan ikke være sant?? Og smerten når man innser at presten faktisk forteller sannheten.

Første nyttårsdag 2024 er en type dag jeg håper jeg aldri opplever igjen. Og likevel – jeg er blant de heldige. Selv om det er tungt og vanskelig å gjøre den jobben, så vil jeg jo mye heller stå på utsida av den døra hundre eller tusen ganger og ringe på, enn det å en gang måtte være den som åpner. Jeg kunne gå hjem på slutten av dagen. Hjem til en familie, hjem til det trygge og gode. Hjem og kjenne på hvor vanvittig heldig jeg er.

Møtene med de pårørende i etterkant var sterke. Det som kanskje sitter igjen aller best er det jeg – i mangel av et bedre uttrykk – kaller en imponerende emosjonell kapasitet. For hvordan kan de – som akkurat har opplevd det ingen av oss kan fatte – sette seg ned og ha omsorg for hvordan jeg som prest opplevde situasjonen? Hvordan greier de å være så rike på omtanke for andre når det egentlig skulle koste mer enn alt de har av følelser og krefter bare å ta vare på seg selv? Noen mennesker er intet mindre enn imponerende.

Begravelsen og alt rundt den gikk vel så bra som det kan gå. Det var naturligvis trist. Det var vondt og det var rørende. Men det ble en verdig avskjed med de tre. Takket være så mange utrolig flinke mennesker som har lagt til rette. Begravelsesbyrå, kirketjenere, kirkegårdsarbeidere, musikere, kirkeverger og alle andre som var med på å gjøre den dagen til en opplevelse som også var god midt i alt det vonde.

Så går jeg og livet mitt videre. Telefonen ringer fra kontoret. Kan du ha en begravelse neste uke? Gudstjenester, dåp og bryllup. Hjemme er ting akkurat som de har vært. Ungene skal gjøre lekser, de skal kjøres på teater og på klubb. Min verden går videre nesten som om ingenting har hendt.

Men bare nesten. For dette kommer jeg – og mange, mange andre til å bære med oss bestandig. Og for noen ble kanskje 1. januar 2024 den dagen som kom til å definere hvordan livet ble videre. Det kan av og til virke helt umulig å skulle leve et normalt liv etter en sånn hendelse.

Det er der vi kommer inn. Og da tar jeg med meg alle dere, alle dere i Sørfold, alle oss i Salten og mange flere enn det også i dette «vi». Vi som samfunn har et oppdrag og en oppgave fremover. Vi skal være trøst og støtte, både for hverandre og for de som har mistet. Vi skal være de som er med på å gi alle involverte en hverdag tilbake.

Hit hadde jeg kommet i skrivingen min da Saltenposten la ut artikkelen med takk fra familiene til lokalsamfunnet. «Vi er overveldet av all hjertevarmen».

Kjære innbyggere i Salten. Dere slutter aldri å imponere, røre og glede meg. Akkurat dette som jeg tenkte er så viktig at vi minner hverandre på – det har dere full kontroll på. Jeg tror fortsatt vi skal minne hverandre på det og holde det langt framme i bevisstheten. Medmenneskelighet og omsorg går aldri ut på dato og behovet for å ha mennesker som dere rundt seg kommer ikke til å bli noe mindre fremover.

Vi som er så heldige at vi ganske enkelt kan ta hverdagen tilbake skal få lov til å være med på å gjøre dagene fremover så gode som mulig for de som har mistet. Det gjelder både i denne saken og i andre. For livet – og døden – skjer hele tiden. Noen ganger på en «Førsteside i avisa»-måte, men mye oftere stille og nesten ubemerket for den store offentligheten. De også trenger oss. Vi også trenger dere. Vi trenger hverandre, i stort og smått.

Så fortsett å være de gode medmenneskene dere er. Det er bare vi som samfunn som kan skape den felles kulturen av hjertevarme og omsorg. Og plutselig en dag er det vi selv som trenger den.

Ukas spaltist er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.