Den var 49 kubikk med frihet

Det finnes milepæler i livet på godt og vondt. På stort og smått. Den første skoledagen og det første kysset. Første smak av softis med jordbærstrø, og første gangen man så Pulp Fiction og visste at filmbransjen aldri ville bli det samme igjen.

Og så finnes det første gang du ikke må bruke din egen kropp og dine egne krefter på å forflytte seg på egen hånd.

Det vil si, du må bruke fot og håndledd. Det første for å hoppe på noe som var helt nytt og het ”kick-start”. Deretter å bytte over fra høyre til venstre ben og gi et bestemt trykk med tåballene, for deretter å kjenne et ørlite byks framover, som om det nye du har mellom beina ikke klarer å holde igjen lenger.

Med det var man i første gir, og det var bare å begynne å vri på høyre håndledd, eller lykkemåleren, som vi også kan kalle det.

Jeg vokste opp med en bror som levde for mopeden, og en som ikke var like engasjert. Jeg glemmer aldri dagen da han som kunne instruksjonsboka til Honda MB-5 opp-ned og bak-frem lenge før sykkelen kom i hus, faktisk kom hjem med sin nye ervervelse.

Den var rød og blank, og hadde knapt hatt asfalt under dekkene før den kom hjem til Poppelveien. Den hadde allerede et eksosanlegg på plass med en sånn stor bul som jeg visste jeg hadde sett på tv et sted.

Heldigvis visste ikke mamma og pappa det jeg visste, og det var at et sånt sist var sett på Wayne Raineys motogp-vinnende Yamaha RGV500.

Det gjorde også at de 49 kubikkene gikk fra 2,5 til minst 12 hestekrefter. Dette var en helt annen type trimming enn det man var vant til gjennom en lang karrière som bakerste mann under Fauske IL skigruppas intervalltrening opp og ned Vollgata.

Brodern var stolt, jeg var stolt, og siden ingen av de voksne i huset visste om trimmingsgraden på det nye vidunderet, tror jeg faktisk mamma og pappa var litt stolte de også.

Dette var den aller første Honda MB-5 jeg kan huske på Fauske. En knallrød 1990-modell, som i dag ser litt pinglete ut, men som i de dagene like godt kunne vært en versting på racerbanene.

Mange, veldig mange som denne skulle finne sine nye eiere på Fauske. Det var nesten komisk å følge livsløpet til en moped på Fauske. De var innom sine respektive eiere i nesten på dagen to år.

Tiden mellom dagen man fikk mopedførerbevis, og dagen man fikk førerkort for bil. nærmest mulig henholdsvis dagen man fylte 16 og dagen man fylte 18.

Mange av oss fikk faktisk tatt mopedlappen på skolen, da det var eget valgfag. Det er noe som jeg er evig takknemlig for at jeg kunne ta del i. Kanskje skoleentusiasmen kunne våknet hos noen og enhver om det ble innført igjen.

Uansett, jeg ble en av de med MB jeg også. Den følelsen, av å bokstavelig kunne peke nesa i den retningen man ville dra, og så bare gjøre det, den har jeg nesten hatt til gode å gjenskape.

Min var også rød, men ble etter hvert neongrønn i et forsøk på å være kul.

Det var jeg ikke. Den ble aldri noen annet enn en lettere herjet versjon av originalen. Men den fikk meg både hit og dit, og vi som var gutta på mopedryggen sammen, vi kunne kjøre og kjøre i timevis.

I dag er det kanskje bare et litt fjollete barndomsminne, men den gang var en Honda MB-5 i sannhet 49 kubikk med frihet.