Den vanskeligste rollen

Tenk at livet er en film. Du har nettopp fått utdelt hovedrollen, Mammarollen.

Men så kjenner du ganske raskt på at du slettes ikke vil ha den. Hva gjør man da?

Hverdagen kom så brått nå i oktober. Jeg hadde nettopp lært meg å nyte øyeblikkene, og så var jeg tilbake på jobb.

Jeg har vært hjemme i over ett år i mammapermisjon. Min andre sønn kom til verden natt til 30. september 2017.

Da ble livet snudd veldig på hodet. Mer enn jeg hadde forestilt meg.

Oppfatningen til folk der ute er at det er bare stas og velstand å være hjemme i permisjon. Nyt tida. Den er magisk. Det er så koselig med baby. Ammer du? Sover han godt?

Svar på følgende spørsmål, nei og nei.

Hadde det vært magi, så hadde jeg lært meg å trylle. Jeg var utenfor meg selv. Følte ingenting. Jeg var tom og redd. Tårene satt løst.

Jeg var til slutt så utenfor meg selv at jeg ikke engang vet om jeg har blitt meg selv riktig ennå.

Minsten begynte å skrike, tre dager gammel. Det skar inn til beinet, og lite roet han ned. Først når vi skrev midten av januar 2018 begynte det å bli roligere. Men jeg var like tom. Tårene satt løsere.

Det jeg tenkte skulle bli et av mine fineste år, ble helt motsatt. Det ble ekstremt tungt, trist og overskygget av mørke tanker.

Noen tror kolikken er årsaken. Det var bare en trigger til mye annet som fulgte i kjølvannet.
Jeg syns denlille bylten hadde ødelagt livet mitt og familien. Jeg klarte ikke sette pris på de rolige øyeblikkene og kosen som var. Det var et ork. En evig jakt på nok søvn og indre ro. Søvn kan man gjøre noe med, indre ro er vanskeligere.

Jeg bysset, koste og trillet. Men ikke fordi jeg hadde lyst. Alt gikk på sunn fornuft og autopilot. En dag toppet det seg helt. Posene under øya var blitt til søppelsekker, hvilepulsen var konstant langt over snittet og jeg så virkelig ikke enden på håpløsheten.

«Hvis han mot all formodning ikke skulle våkne i morra, så vet jeg ikke om jeg blir så lei meg..»

Jeg kan ikke tro at jeg har sagt det. Men samtidig var jeg heller ikke meg selv. Jeg var rett og slett fullstendig utslitt og deprimert, en utrolig dårlig kombinasjon.

Tankemønsteret har endret seg mye. Heldigvis. Det har vært en lang og bratt bakke, med noen ekstra humper og svinger.

Jeg er ikke helt der jeg vil være, men jeg er på vei. Jeg vet når jeg må sette bremsen på, og når jeg må ta et steg til siden.

Det er mye vondt å tenke tilbake på. Og det er mange av mine egne ord og tanker jeg må bearbeide. Og den jobben må jeg gjøre selv.

Det sitter i hodet. Så enkelt, og så vanskelig på samme tid.

Det føles uendelig sårt å tenke at man for ikke lenge siden hatet sitt eget barn.

Den samme lille gutten som nå stabber mot meg med åpne armer når jeg kommer inn døra.

Om du står oppført som mamma på rollelisten i din egen film, så vit at det er lov å tenke at det er tungt. Det er lov å si hva man egentlig føler, og det er lov å be om hjelp.

Mamma- og papparollen kan være den absolutt vanskeligste, men den kan også by på mye glede når man lærer seg å se de positive aspektene også. For det er faktisk ganske mange av dem.

Jeg sender en kjempeklem til alle mammaer og pappaer der ute. De som sier noe annet enn at småbarnstida er tøff, de lyver.

I mellomtida har vi ikke annet valg enn å stå i det. Og det blir bedre. Jeg lover!