Den uønskede planten - Springfrø langs veien

Hver gang jeg kjører forbi Klungset, spekulerer jeg på hvorfor gang- og sykkelvegen fra sentrum og vestover slutter midt i myra her, og hver gang gjetter jeg på at pengemangel satte en stopper for mer bygging. Men nå ser jeg at AN har kommet fram til et annet svar. En sjelden plante vokser i traseen, og den må få stå i fred.

Heldigvis er det blitt mer vanlig å ta hensyn til fauna og flora når en skal gjøre store naturinngrep. Og enkelte ganger får utrydningstrua arter som f.eks. hubro og sjeldne orkideer være i fred. Men skal vi tru AN, så er det springfrø som står i vegen for utbygginga på Klungset.

Sør for Dovre ville en nok ikke ha tatt hensyn til denne planten, samme hvor vakre gule blomster den har. Men nå er det snakk om Fauske, og der er arten ved nordgrensa si i Norge, og de få vokseplassene den har i kommunen bør naturligvis vernes.

Springfrø er en forholdsvis vanlig plante lengst sør i Skandinavia, men bestanden tynnes fort ut nordover mot Trøndelag, og i Nordland er det gjort svært få funn. Kanskje kan Saltdal være et unntak fra dette, for der er det funnet noen store forekomster lengst nede i dalen.

Planter som setter mange frø blir lett spredde til nye områder av folk og biler, men det er ikke alltid de greier å bli værende der. I Sverige har springkorn en liknende utbredelse som i Norge, og nord for Jämtland vokser planten svært spredt langs kysten til Norrbotten.

Springfrø er kanskje ikke den første planten vi tenker på når austavind og snøfokk plager oss på det verste, for få planter tåler så lite frost som den. Etter første frostnatta om hausten, ligger det bare noen svarte, slimete og seige trevler igjen etter det som var en halv meter høg, men skjør og vakker plante.

Grunnen er at springfrø er full av vatn. Det er faktisk vasstrykket som holder den oppe, og i stilken er det nesten ikke støttevev. Det sier seg sjøl at en slik plante heller ikke tåler trykk og handtering, og det er liten vits i å ta den med seg heim.

Sannsynligvis kollapser den før den når vasen. Springfrø vil alltid vokse på fuktig og næringsrik jord, gjerne der det er skygge.

Da så jeg jo fort at det var frø plantene så flott sådde utover meg. Det var heller ikke vanskelig å finne ut hvor de kom fra.

Frøa ligger i kapsler som eksploderer ved berøring, og frøa blir da slengte flere meter utover. En ettårig plante som springfrø er naturligvis heilt avhengig av ei effektiv frøspreding. Et dårlig år kan føre til at svært få frø modner, og det i sin tur gir dårlig spiring året etter.

Kanskje er det derfor at mengda med planter i en bestand kan variere mye fra år til år. Av og til finner vi bare noen få spinkle planter der det året før stod tett i tett med springfrø bortigjennom skogen. Jeg tipper dette er mest vanlig ved nordgrensa til arten.
Impatiens noli-tangerevar namnet springfrø fikk av Linne. Impatiens betyr ømfintlig og noli-tangere noe sånt som ikke rør meg. Sannsynligvis viser begge namna til måten frøa blir spredde på, og de ble brukte av enkelte botanikere heilt tilbake i 1580-åra.

I Norge har vi også to større springfrøarter i slekta Impatiens; mongolspringfrø og kjempespringfrø. De er begge innførte i landet, og den siste har spredd seg fort og vokser nå på avfallshauger og vegkanter overalt.

Kjempespringfrø er svartelista, men vanskelig å bli kvitt. Blomsterfargen varierer, ser det ut til. I Surnadal fant jeg for noen år siden bare planter med purpurrøde blomster. I Trøndelag dominerte planter med kvite blomster. I Saltdal er blomstene røde og kvite.

Etter noen år er kanskje veggrøfta full av springfrø. Bare et forslag - sånn i blinde.