Den nye normalen

Høsten er en tid da naturen forbereder seg på å gå i dvale og fuglene tar til vett og flyr mot sør. Vi som ikke kan ta vingene fatt, forbereder oss på å ta fatt på hverdagen igjen. Mange skal begynne på et nytt kapittel i livet. På godt og noen ganger på litt vondt. Eller vondt-godt, som det av og til heter.

For min lille flokk er det en sommer-høst med mange nye ting som skal på plass i det som blir den nye normalen. Samboeren min Frode har, med god hjelp av familie, venner og fagfolk, i hele sommer jobbet på spreng for å oppgradere og utvide boligen vår. Det kommer til å bli en stor omveltning å flytte fra kjelleren til mine fabelaktige svigers (Hei Turid og Svein!) til vårt eget nye, vakre for-alltid-hjem i vakkerbygda Valnesfjord.

Den største omveltningen er likevel noe helt annet. Vår lille. Vår nyutsprungne rose. Vår fullkomne. Og hjertevenn. Vår gullklump og høyst elskede nieida (datter på nordsamisk, jour.anm) skal begynne i barnehagen på mandag.

Skrekk og gru og hell og lykke.

Lille venn har fått plass i Valnesfjord kommunale barnehage og skal gå på ei avdeling med en håndfull andre unger i samme alder som henne. Her skal et nydelig knippe dedikerte pedagoger og trygge voksne passe på henne og ”klasskameratene”. De skal leke og lære og utfolde seg som de små unike solstrålene de er.

Jeg har selv fantastisk gode minner fra da jeg gikk i Krokelvdalen kommunale barnehage på 80-tallet. Jeg trivdes og hadde det godt sammen med Evy, Ruth, snille-Gunn, slemme-Gunn, Berit logoped, Rigmor, Jorunn, bestyrer Kari, Knut og vikaren Janne som var så utrolig god på å pjuske oss ungene i håret, så vi alle satt i kø for å være neste. Og så var det Inger på kjøkkenet som laget tomatsuppe og prim fra bunnen av til alle oss små og de voksne med.

Jeg elsket barnehagen, så mye at da jeg skulle begynne på skolen så var det en gedigen nedtur.

Som mamma forsøker jeg å holde fast på denne trygge og glade følelsen jeg får når jeg tenker på puterommet og lesekroken i min barnehage.

Jeg har sterke minner av at jeg en dag kom til barnehagen og så absolutt IKKE ville være der. Jeg ville IKKE at mamma skulle gå og jeg ville i alle fall IKKE at snille-Gunn skulle ta meg på fanget og forsøke å trøste meg. Jeg var helt for jævlig-søkk-kok-forbanna, uten at jeg helt kan huske hvorfor. Det var bare en sånn dag.

Fanget til snille-Gunn gjorde det det skulle. Hun holdt meg bestemt og rolig, omsluttet meg med trygghet og lot meg være sint, så lenge jeg trengte. Og så roet jeg meg ned, og resten av dagen var jeg sikkert fornøyd og ville neppe hjem igjen når den tid kom.

Jeg var trygg.

Jeg må minne meg selv på dette og forsøke snakke meg selv til rette, når jeg nå innimellom har store problemer med å forstå at det kan være noen som helst poeng i at min lille, min sterke og skjøre lille ettåring skal settes bort, - ja det føles sånn- , til noen fremmede, og jeg liksom skal være ok med det.

Men jeg er jo det. Jeg vet jo at lille vil ha det kjempebra der. Heidi som skal være lille ”sin person” er en fabelaktig dame som allerede har gjort at mange store tunge steiner har forsvunnet fra skuldrene mine, etter ett bli kjent-besøk. Og alle de andre voksne er flotte trygge og gode folk. Jeg VET at lille vil ha det bra.

Så da må jeg bare legge bort kvernetankene om at ”tenke om det skjer noe og jeg ikke er der for å beskytte min lille”.

Jeg tror mange mammaer og pappaer rundt om i landet sitter med lignende motstridende følelser nå om dagen.

Det kommer til å gå bra. Huske det. Det kommer til å gå bra. Og de som jobber i barnehagene vil gjøre det de kan for at akkurat DIN LILLE vil ha det godt og være trygg i sin barnehage. Til du eller medforelder kommer og henter hen i barnehagen.

Og så blir det en kamp for å rive dem løst fra leken og komme seg hjem til middag. ”Bare fem minutter til, mamma. Vi leker jo”.

Lykke til alle mammaer og pappaer der ute. Det blir en tid for prøvelser og en tid for gleder.