Det er en smått surrealistisk følelse å skulle kle på seg den signalgule refleksvesten jeg holder i hånda.
Følelsen av å være på vel dypt vann blir ikke bedre når jeg kikker ned på den tradisjonelle «stekespaden» som litt skjelvende henger i den andre.
Fingrene klemmer hardt rundt den, og jeg vet at et visst snev av autoritet er påkrevd fra nå av.
Trykket på svart på hvitt står ordet «POLITI» med store bokstaver. På ryggen min står det samme.
Pussig å tenke på hvor nervøs jeg er på denne siden av situasjonen. Det pleier å være motsatt.
Men vi spoler noen timer tilbake. Det er varmt i vårlufta mens jeg går mot døra på Fauske lensmannskontor.
Som regel har mine ærend her vært i forbindelse med passbestilling eller den ene anmeldelsen jeg har måttet levere da noen stakk av med vinterdekkene mine.
Men i dag skal jeg få oppleve det som skjer her på daglig basis, og få delta i det også.
- Stig på, nå er det straks klart for morgenmøte. Vi har alltid en gjennomgang på tingenes tilstand før vi starter dagen for fullt.
Lensmann Robin Johnsen rekker meg en kopp kaffe og leder inn i møterommet på lensmannskontoret.
Det er fullt rundt bordet, og latteren sitter løst. Det er ingen tvil om at godt humør er en svært viktig del av det å jobbe med noe som i utgangspunktet er strengt og alvorlig. For det å håndheve loven, krever mye av en person.
Men vi blir ikke sittende lenge. Det kommer inn melding om at det er blitt stjålet en mobiltelefon fra Shell, og jeg hopper inn i den gode gamle «svartemarja» sammen med betjent Jøran Paulsen og studenten Fredrik Krüger Hagen.
- Vi får se hva vi finner ut, du får henge på, sier de to og smiler.
Vel framme sitter daglig leder Trine Skog og ser på overvåkningsvideoen fra en liten halvtime siden.
Hun skulle bare hjelpe en kunde med kaffemaskinen, og oppdaget etterpå at telefonen med både førerkort og bankkort i hylsteret var forsvunnet.
- Man kan altså bli så sint, men sånn er det vel bare, sukker hun oppgitt.
Men antakelsene om at det var noen som forsynte seg mens hun var borte blir raskt bekreftet.
Det er tydelig at en gruppe på fire som kom inn på bensinstasjonen har samarbeidet, for mens hun er borte strekker en annen i gruppa seg over disken og tar telefonen fra benken.
- Men dette er gode bilder, vi skal se hva vi kan finne, sier de to ekte politifolkene mens jeg tenker på hvor frekke folk kan være.
Vi tar en runde rundt på alle de store parkeringsplassene på Fauske, og undersøker gjennom kjøpesentrene om vi kan se noen av de involverte.
Men det blir vanskelig, og de hadde også parkert bilen slik til at den ikke ble fanget opp på overvåkningen. Da blir det bare å advare distriktene rundt i stedet.
- Det er ikke uvanlig at slike som dette blir tatt for andre forhold andre steder i landet, og da er det greit å finne ut om de har gjort noe galt andre steder, sier Jøran mens vi rygger inn på lensmannskontoret igjen.
En kjapp omvisning inne på stasjonen er på sin plass, og mens jeg står og kjenner på den ubeskrivelig ekle følelsen av å være inne i glattcella, kommer betjent Mathias Djupvik rundt hjørnet og spør om jeg er klar for neste oppgave.
Da er det bare å komme seg avgårde og opp til kirka for en kontroll av promille og førerkort.
Så tilbake til starten på historien her. Jeg skal for første gang i mitt liv stoppe en bil for politiet, og Geir Magnus Hardeland i utrykningspolitiet viser hvordan det skal gjøres.
- Bare vær klar i bevegelsene, så stopper de nok. Og ikke stå med signalet klart når du har en bil inne, for da stopper du alle de andre også, sier han og ler høyt.
En svart Ford Granada kommer rundt svingen, og blinker pliktoppfyllende inn på parkeringen.
- Oi, er det her du står i dag, sier sjåføren og ler godt.
Jeg lurer på om jeg har den nødvendige autoriteten i behold, for Lars-Adrian Nordal Strømme vet meget godt at politirollen min er kun for en dag.
Han blåser hvitt så det holder, og ønsker lykke til videre på politiferden.
Ingen av dem vi stopper har verken promille eller andre saker som krever handling fra politiets side, og innerst inne er jeg glad for det.
De som har tid, møtes til lunsj tilbake på lensmannskontoret. En av de med lengst fartstid på kontoret er Ronny Borge. Han sier at jeg egentlig skulle ventet en dag med å komme for å prøve politiyrket, for da kunne jeg blitt med på en reise jeg har hørt veldig lite om.
Borge forteller om oppdraget han skal ut på i morgen. Et oppdrag som det blir flere av, og som er temmelig langt fra det å stå og vinke inn biler i en promillekontroll.
- I morgen tidlig reiser jeg og noen kolleger til Nigeria. Vi skal eskortere personer som er utvist, og som skal returneres, forteller han.
Jeg tror først han tuller, men han forsikrer meg om at det er høyst reelt.
- Det er langt fra første turen heller. Jeg har vært der flere ganger tidligere, sier politioverbetjenten.
Ikke før vi er ferdige med samtalen, kommer Mathias inn og forteller om neste oppdrag. En asylsøker ved mottaket på Rognan har blitt bitt av en hund, og vi skal dra dit for å undersøke.
Første del er grei, det er å dra innom mottaket for å høre hva som har skjedd.
Hendelsesforløpet synes klart, og det er gode beskrivelser på eieren av hunden også. Vi drar ut til en adresse, og det synes å være den rette.
Mannen som konfronteres med saken legger da heller ikke skjul på hva som har skjedd. Vi drar med en avtale om at han skal avhøres neste dag, og saken tas videre derfra.
Klokka går fort, men vi rekker en tur til en adresse for å forsøke å forkynne et forelegg for vedkommende. Det er nemlig også en sak som politiet tar seg av.
Med det er en av de mest varierte arbeidsdagene jeg har hatt blitt historie. En lang, men veldig innholdsrik dag. På et lensmannskontor må man nesten bare vært litt potet, og kaste seg ut i de situasjonene som oppstår.
Det er nesten litt vanskelig å forstå spekteret som politiet jobber med.
Det kan være absolutt alt fra det å besøke en barnehage, eskortere utviste personer til en annen verdensdel, og havne i skuddveksling med kriminelle med de aller verste hensiktene.
De skal kunne svare på det meste, og gjøre alt med verdighet og helst et vennlig, men bestemt smil om munnen.
Å være politi er ikke for alle. Men det gjør ikke noe, for når det kommer til å takle alle disse situasjonene på løpende bånd, så krever det rett person på rett sted.
Etter en dag i tjenesten sammen med de som jobber på Fauske lensmannskontor, er det først og fremst takknemlighet jeg sitter igjen med.
Hadde de ikke vært der, ville hverdagen vår sett dramatisk annerledes ut.
Tenk på det neste gang du er forbannet over en fartsbot eller synes at det var unødvendig å få pålegg om å skru ned musikken klokka tre på natta.
De er der for vår del, og det skal alle vi andre være glade for.
