- De pumper leppa full av Restylane og puppene fulle av silikon, og så går de for å bli kjendiser

Denne uken er det premiere på reality-serien «Ex on the Beach» - den norske versjonen. Her møtes ekser og engangsligg til et herlig opphold i varmere strøk. Det leser jeg i et intervju med en av deltakerne, Rikke Mari Isaksen (23) fra Bodø, i Avisa Nordland. Det er jo flott at Bodø blir representert på TV. Vi heier vel alle i Nord-Norge på nordlendinger som blir TV-kjendiser?

I intervjuet lover hun at dette reality-programmet er «bedre» enn Paradise Hotel, et annet TV-program kjent for skandaler, sex, fyll og intriger. Med «bedre» mener hun at der er mer skandaløst, mer drama og mindre filter - tydeligvis, skal jeg tro det hun sier til avisen.

Jeg skjønner ikke hva som er så bra med det, jeg. At man skal strebe etter å gjøre det enda bedre (eventuelt verre) enn forrige program.

Hvorfor vil man blotte hele sjura si på TV? Hva er det som er så bra med å vise hele Norge hvem du har hatt sex med? Og ikke minst det å vise fram sine verste sider på riksdekkende fjernsyn. Spesielt når de verste sidene er dramatisk forsterket av alkohol og dårlig dømmekraft.

Det er sikkert kult å se seg selv på TV, men jeg vedder på at det er ganske flaut også. Man må føle seg ganske naken, uten at jeg har noen direkte erfaring med å se meg selv ha sex på 50 tommer pluss med flere tusen tilskuere.

Jeg er tilhenger av at kropp er kropp, det er naturlig og fint, og ikke noe vi skal skamme oss over. Uansett fasong eller størrelse. Det er bare den eksponerings-biten jeg har lite tiltro til. Man kan argumentere opp og ned i mente om samfunnsfordelene ved å eksponere kropp, sex og fyll til seere helt ned i 10-årsalderen, men det hjelper liksom ikke uansett.

«Typisk», uten at jeg skal skjære alle over en kam (politisk korrekt), for disse deltakerne er at de pumper leppa full av Restylane og puppene med silikon. De vil vise hvor flott og helt normalt det er å gjøre slike inngrep på kroppen sin. Og så går de for å bli kjendiser. Da faller liksom det argumentet med at det er naturlig med kropp og sex, og eksponere det for å bekjempe kroppspress, litt bort.

Er det plast i kroppen som skal til for å bli kjendis nå til dags?

Det virker som om vi nå er litt i midtlivskrisa i samfunnet generelt og folk higer voldsomt etter å bli Norges nye kjendis-fjes. Det er klart, jeg har tenkt litt på det noen ganger, hvor stas det må føles at alle vet hvem du er. At du føler deg viktig. Men kan dette desperate behovet etter kjendis-status bunne i at vi har blitt veldig overfladiske som følge av «det perfekte» på SoMe? Eller føler vi oss små og usynlige i samfunnet, nå som verden har blitt så liten og samfunnet så stort?

Og hvis man ikke har annet å bli kjent for enn den gangen man flekket vulva fram på TV med Restylane i leppa, i full krangel med en fyr man har ligget med for tre år siden, da mener jeg at man skal bruke litt tid på å finne et annet talent å bli kjent for isteden.

Jeg kommer iallfall ikke til å anerkjenne en eneste deltaker på et reality-program som kjendis før de enten har blitt like morsomme som Ylvis, like flinke til å synge som Kurt Nilsen eller like gode på ski som Bjørgen og Northug.

Ikke at jeg skal sitte her og bestemme hva som er og ikke er krav for å bli anerkjent som kjendis, men jeg sier bare at den kjendisstatusen begynner å bli litt vel utvannet til at det lenger er lukrativt og classy.