De gode hjelperne

Nå har jeg sett tre episoder av serien «113» på NRK. Og jeg - som sikkert mange andre - har latt meg imponere og fascinere av disse menneskene som jobber på i ambulansetjenesten i Tromsø. Både de som kjører, de som flyr og de som sitter på AMK og tar imot telefoner fra mennesker i nød.

Med ro, varme, humor og ikke minst profesjonalitet møter de menneskene de er sendt for å hjelpe. Om det er noen som har ramla på isen eller noen som har vært i en bilulykke - hjelperne er like rolige og profesjonelle.

I en verden og hverdag hvor mediene har lett for å fokusere på de få episodene hvor noen har gjort noe galt, er det godt å få et innblikk i hvordan det i de aller fleste tilfeller går bra og hvor flotte og flinke de er.

Nå tror jeg for så vidt ikke at det er noe spesielt med ambulansetjenesten i Tromsø. De skiller seg muligens noe fra ambulansetjenesten i... la oss si Drammen, når det gjelder språkbruk, men det er vel omtrent det eneste.

Men - når ei dyne som har ligget ute en stund er «ise f**te kald» som de sier på Finnsnes, ja så er den det. Den er ikke «muligens noe kjølig».

Jeg tror at man godt kunne laget en slik serie om ambulansetjenesten i Salten med mye av det samme resultatet. Det skjer naturlig nok noe mindre her enn i Tromsø, men folkene altså...

De aller fleste av oss som har vært så uheldige å ha bruk for ambulanse her i Salten vi har vært så heldige å få møte på varme, morsomme, flotte, rolige og ikke minst flinke mennesker som har viet sitt arbeidsliv til å hjelpe andre.

Men det er ikke bare ambulansepersonell som er der på vakt for å hjelpe. Det er mange av dem. Hver eneste dag - og hver eneste natt - er det mennesker som er der. Flotte, dyktige, snille mennesker som hjelper. I det stille og små med gode ord og en varm hånd på kinnet på et rom på sykehjemmet, eller spektakulært med blålys når det står om liv.

Politi, brannvesen, leger, sykepleiere, brøytemannskap, renholdere... Lista er helt sikkert mye lenger og dere som føler dere utelatt, får bare tenke at «han mente helt sikkert oss også».

Hvem vet - kanskje gjelder det prester også.

Når jeg da leser saker som den om en brøytesjåfør i Troms som opplever at folk hetser ham og truer med å «slå ham i hjel med spaden» da tenker jeg at vi har et stykke vei å gå når det gjelder takknemlighet og alminnelig folkeskikk. Kom igjen, folkens. Sånt kan vi ikke være bekjent av.

Mennesker som gjør jobben de er satt til av fellesskapet - av oss - skal få lov til å gjøre den som best de kan (hvilket helt sikkert er mye, mye bedre enn jeg kunne gjort den) uten å bli møtt med sånt.

Joda - jeg har vel også sagt i mild irritasjon at jeg kan stille klokka etter brøytebilen. Den kommer akkurat når jeg er ferdig med å måke og har gått inn og skjenket meg en kopp kaffe. Så må jeg ut igjen. Irriterende? Ja. Men likevel.

Så finnes det helt sikkert eksempler på episoder hvor ting ikke har gått som det skulle. Hvor mennesker som er satt til å hjelpe har gjort feil eller har vurdert feil. Det skjer i helsevesen, i politi, i kommuner og i det private. Og da kommer avisene eller fjernsynet - og så blir det de tilfellene vi hører om.

Jeg tenker at det er jammen bra. På flere vis. Det er bra at vi har en våken presse som holder et øye med ting og som løfter fram i lyset det som ikke er på stell. Det er en viktig faktor i å få endret dem til det bedre.

Og så er jeg veldig glad for at det er de tilfellene som er det unormale og at vi ikke ser overskrifter i avisen som «Operasjon på sykehuset gikk bra» eller «Se hvor snøen ble brøyta som den skulle».

Hvis avisene skulle skrevet om hver gang det gikk bra, måtte vi nok hatt både fem og seks utgaver i uka av Saltenposten.

Jeg får lov til å skrive det som kommer nå, siden jeg har den jobben jeg har. Vi har lagt bak oss julefeiringa med juleferie og familietid. Men ikke for alle. For noen må faktisk jobbe i jula også. Og like sikkert som at desember er lang og at julefeiringa starter alt for tidlig, så kan du lite på at det dukker opp en prest i avisen sånn rundt 20. desember. For prester må jo jobbe i jula.

Så lager avisen en hyggelig julereportasje, presten sier noe sånt som at «Ungene vet ikke at det er jul før pappa forsvinner ut på jobb» og så er det både koselig og litt trist at presten må på jobb i jula.

Joda. Det er sånn. Men i dag - og forhåpentligvis rundt 20. desember i år også - har jeg lyst til at vi skal rette en stor, hjertelig takk til alle de som faktisk jobber mye i jula. Som prest er jeg 5-6 timer på jobb på det meste. På en god julaften kanskje bare tre timer.

Sykepleiere, fengselsbetjenter, hjemmehjelp, ambulansepersonell... De går vakter på 8-10 timer og kommer gjerne hjem utpå kvelden en gang. Sånn at vi andre kan feire i trygghet og vite at om jeg ramler på trappa når jeg skal ut med sekken med julepapir, så er de der. Sånn at de som bor på institusjon får en god og varm julefeiring de også.

De gode hjelperne. Takk!