Dagen jeg har ventet på

Mens dere leser dette innlegget, er jeg på min aller siste arbeidsdag. Det er en merkelig følelse, en blanding av lettelse, spenning, og en smule usikkerhet. Er dette dagen jeg har lengtet etter, eller føles det bare som en helt vanlig fredag? Hele mitt voksne liv har jeg vært et A-menneske, en ekte morgenfugl som alltid våkner tidlig.

Klokken ringer sjelden etter 06.30, og oftest er jeg oppe allerede rundt 06.00. Bare et par minutter mer eller mindre. Det er en vane jeg har holdt fast ved gjennom årtier av yrkeslivet. Men nå som jeg tar steget inn i pensjonisttilværelsen, stiller jeg meg spørsmålet: Hva skal jeg fylle disse tidlige morgentimene med når jeg ikke lenger har arbeidets mange oppgaver som venter på meg?

Én ting er jeg imidlertid helt sikker på: Etter nesten 30 år i arbeidslivet, hvor jeg har hatt gleden (og noen ganger utfordringen) av å jobbe med mennesker fra forskjellige kulturer og med svært ulike bakgrunner, var det endelig på tide å si farvel til førstelinjetjenesten. I alle disse årene har jeg møtt mennesker med ulike personlige frustrasjoner, drømmer, og håp, og jeg har vært en del av deres reise for å tilpasse seg norske skikker og normer. Nå, etter å ha hjulpet så mange mennesker på deres vei til en ny start, er det min tur til å starte på nytt, som pensjonist.

De siste månedene før jeg skulle henge opp arbeidshanskene for godt, viste seg å bli langt mer hektiske enn jeg hadde sett for meg. Det var som å prøve å rydde opp etter en stor fest, hvor gjestene i dette tilfellet var nesten 60 flyktninger, spredt utover Straumen, Røsvik, og Strøksnes.

Jeg hadde forestilt meg en rolig avslutning på karrieren, der jeg kunne bruke litt tid på å reflektere over alt jeg har oppnådd, kanskje smuglese noen pensjonsbrosjyrer i ledige stunder, og mentalt forberede meg på overgangen til pensjonistlivet. Men slik ble det altså ikke. Arbeidsmengden i de siste månedene nådde nye høyder, og jeg følte meg tidvis som en forvirret ferievikar i eget kontorlandskap, løpende fra det ene til det andre uten pause.

Og det var ikke bare flyktningene som krevde min oppmerksomhet. Jeg hadde også ansvar for startlån, bostøtte, tilskudd, og kommunale boliger. Det føltes som å spille et intenst parti sjakk, hvor jeg både var kongen, dronningen, og alle bøndene på én gang – hele tiden prøvende å holde hodet kaldt og navigere gjennom komplekse regler og retningslinjer. Å jonglere alle disse oppgavene samtidig, mens jeg visste at pensjonen nærmet seg, var en utfordring jeg ikke hadde sett komme. Jeg var stort sett alene på jobben, så det var ingen å dele byrden med, og det var bare å brette opp ermene og jobbe som om jeg aldri skulle slutte.

Hver dag kom jeg hjem og sa til meg selv: ”Bare noen uker til, så er det over.” Men hver gang jeg kikket på kalenderen, virket det som om datoen for min siste arbeidsdag snek seg stadig lenger unna, som et stykke sjokolade du aldri helt klarer å få tak i. De siste ukene føltes som en evig lang ventetid, hvor jeg var mentalt klar til å gi slipp, men fortsatt måtte holde ut litt til. Jeg kunne nesten ikke vente på den dagen da jeg endelig kunne pakke ned kontorpulten, overlate nøklene til en kollega, og gå ut døren for siste gang.

Og nå er dagen endelig her. Jeg står på terskelen til pensjonistlivet med et smil om munnen, selv om kroppen nok er litt sliten etter de siste måneders maraton. Dette har vært en lang reise, fylt med både gleder og utfordringer, men nå er jeg klar for å bytte ut dokumenter med dagsturer, skjemaer med trening, og kanskje – hvis jeg ikke blir rastløs – lære meg sudoku. Etter å ha jobbet utrettelig i så mange år, er det en merkelig, men behagelig følelse å endelig kunne bestemme over sin egen tid.

Jeg ser frem til å kunne tilbringe mer tid med familien, fordype meg i hobbyer jeg lenge har satt til side, og nyte roligere morgener uten å måtte tenke på jobbens krav og forventninger. Kanskje vil jeg ta opp gamle interesser, som å lese bøker jeg aldri har hatt tid til, eller reise til steder jeg alltid har drømt om å besøke. Jeg er spent på hva denne nye fasen av livet vil bringe, og selv om det vil ta litt tid å venne seg til pensjonisttilværelsen, er jeg sikker på at det blir en givende og spennende overgang.

Det har vært et langt og innholdsrikt yrkes-
liv, fylt med mange minner som jeg vil bære med meg for alltid. Nå ser jeg frem til en tid der jeg kan senke skuldrene, puste dypt, og virkelig nyte livet uten de konstante bekymringene og ansvaret som jobbet har brakt med seg. Det er på tide å parkere kontorstolen for godt, ta farvel med kontorlandskapet, og starte på et nytt kapittel i livet. Pensjonistlivet venter, og jeg er klar for å ta imot det med åpne armer.

Ermin Krehic er født i 1962 i Bosnia og Hercegovina - tidligere Jugoslavia. Han jobbet som journalist og redaksjonssjef før han i 1992 ble ufrivillig krigskorrespondent. Han kom til Norge i mai 1993, og jobber nå som flyktningekoordinator i Sørfold kommune.