Carina berger hunderasen som nesten ble utryddet

De tre små nøstene som kommer byksende glad og lykkelig mot meg da jeg ankommer, er av rasen norsk lundehund.

Deres forfedre gjorde stor nytte for seg over store deler av Norges kyst helt fram til i 1850-åra. Den gang ble de brukt til jakt på lundefugl og var et viktig ledd i næringsveien til folket langs kysten. Kjøttet til lundefuglene ble brukt til føde for mennesker. Fjær og dun ble brukt til sengetøy.

- Rasen skal ha blitt brukt til fangst av lundefugl i flere århundre, og det finnes beskrivelser som er over 400 år gamle av lundefangst med hund, forteller Carina som kommer ut av døra med to varme kopper kaffe til oss.

På det lille, runde glassbordet hun setter koppene på, står det to poser med hundegodt. Jeg har fått utdelt noen godbiter for å ”kjøpe gunsten” til de voksne hundene. Da godbitene jeg har i hånda tar slutt, bykser mammaen til valpene opp på bordet med en selvfølgelig mine. Midt på bordet fungerer hun som bordpynt mellom kaffekoppene. Hun forsyner seg energisk.

- Dette er en hunderase som vet hvordan de kan dressere eieren, sier Carina og ler mens hun ber hunden om å avbryte bordpynt-prosjektet.

Hun forklarer at lundehunden er en meget smart hunderase, og at de er veldig lettlært.

- Men, du skal vite at de vet veldig godt når du har godbit og når du ikke har. Du får ingenting gratis av dem, forteller hun og plukker opp en valp som ønsker oppmerksomheten hennes.

Carina driver oppdrett av lundehund gjennom sin kennel som hun har navneregistrert med et passende navn, nemlig ”Mila moja”.

Direkte oversatt betyr navnet ”min kjære”.

Kjærligheten Carina føler for de firbeinte er tydelig. Både i handling og ord. Her i det lille gule huset er det hundenes behov som står høyest. Det er mye lyd, logrende haler og
glede til enhver tid.

- Kommer du på besøk hit må du være glad i dyr, ler Carina.

Hunderasen som en gang var så viktig for lundefangst, ble etterhvert ikke så viktig lengre for folket på kysten. Etter 1850 gikk man over til en annen fangstmetode. Lundehunden ble byttet ut med fangstnett. Det reduserte behovet for lundehunder gjorde at avlen stagnerte. Etter annen verdenskrig fikk rasen en ny nedtur da nesten alle ble utryddet på grunn av valpesyke.

Carina anslår at det finnes om lag 700 lundehunder igjen i Norge i dag.

- Målet til norsk kennel klubb er å øke dette antallet til 1000 individer innen 2025, og det foregår et målrettet avlsarbeid for å få dette til.

Lundehundens særegne anatomiske trekk gjør den spesielt interessant å bevare.

Spesielt for lundehunden er nemlig at den har ekstra tær. På forlabbene er det fem treleddete tær og en som er toleddet, mens det på bakbeina er fire treleddete og to toleddete tær.

Til disse ekstra-tærne er det utviklet et
godt muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon.

Det er ikke bare de ekstra tærne som er særegent for rasen. Det ytre øret kan nemlig foldes sammen, slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger.

- De har grep med alle tærne når poten står på bakken, det gir lundehunden et godt grep for eksempel om den skal klatre i ei steinrøys, forklarer Carina.

Nå venter et nytt liv utenfor valpekassa for de tre små lundehund valpene. For-
håpentligvis vil de også få sine egne små avkom etterhvert og slik bidra til et økt antall av disse vakre og særegne hundene.

LISE AILIN ROSVOLL BERNTZEN