Bare vent, dette er året!

Etter måneder med bare norsk ”toppfotball” som substitutt, har hver eneste dag med høydepunkter fra fjorårets sesong i Premier League vist at det overhodet ikke kan måle seg med det beste fra verdens beste liga.

Ut over krig, pandemi og andre viktige voksenting, tror jeg ikke det er noe som engasjerer et større publikum her til lands enn engelsk fotball.

Det er ingenting som gir større skryterett eller grobunn for mer irritasjon enn det vil kaller PL fra nå av. Ikke noe som kan både glede og skuffe like hardt og brutalt i løpet av en uke som dette.

Så, hvordan blir man supporter av en engelsk klubb? Man finner noe man gjerne vil knytte seg til. Det kan være de som er best akkurat nå (kan være lurt, men også et tohodet troll. Bare spør de som holder med Leeds etter Nottingham Forest). Det kan være de som har en spiller man liker, en landsmann på laget eller de med de fineste draktene.

Grunnen er like mange som vi er supportere, og det har ikke så mye å si uansett. De som ikke heier på vårt lag har jo ikke peiling uansett.

For min del ble veien til i dag lagt i det herrens år 1988. Ingen lag i England hadde en nordmann på laget fram til nå. Men inn fra IFK Gøteborg kom det en høyreist keeper fra Stavanger til Tottenham, og med det var valget enkelt for meg.

Det måtte bli Erik ”The Viking” Thorstvedt og de liljehvite fra White Hart Lane for meg.

Jeg har derfor vært en lojal Tottenham-supporter i snart 35 år. Det høres helt sykt lenge ut, men oppleves egentlig ikke sånn.

Men én ting er sikkert, jeg gjorde det ikke lett for meg selv. Jeg ble kanskje ikke supporter på alvor før jeg var fylt 11 år, og jeg kunne se at laget mitt slo ut erkerival Arsenal i semifinalen i FA-cupen i 1991, før vi gikk til finalen og slo Nottingham Forest 2-1.

Det har imidlertid ikke vært mye sølvtøy å snakke om siden da. Vi vant ligacupen i 2008, men ellers er det null, niks og nada.

Det har vært mange ganger med høyere forventinger gjennom årenes løp, uten at det nødvendigvis har gitt resultater. Det har vært noen tapte finaler, og kanskje mest oppsiktsvekkende i Champions League i 2019. Aldri i livet hadde jeg trodd at laget som har rotet så mye skulle innfinne seg der.

Jeg ble nesten ikke skuffa over å tape heller, så urealistisk var det hele.

Men til tross for mange skuffelser, det har vært ufattelig mye gøy på veien også. Mest av alt synes jeg det har vært en progresjon over mange år nå. Det føles naturlig å skulle ha forventninger til både resultater, trenere og spillere. Vi skal klare å hevde oss blant de beste.

Det så vi flere ganger i fjorårssesongen. Ingen andre lag enn Tottenham slo serievinnerne Manchester City i to kamper i serien. Men der fikk vi også oppleve det enorme paradokset mitt favorittlag ofte viser.

For hva hjelper det å slå City på bortebane, når du taper mot seriejumbo Burnley i neste runde. Det har på mange måter vært mantraet til Tottenham i årenes løp. Vi kan slå hvem som helst, men vi kan jammen tape mot hva det skal være også.

Uansett, det er fortid, og det er ingen som bryr seg om det nå. For nå skjer det igjen. Endelig skjer det. Endelig er det på tide med start i Premier League.

Men jeg sier det nok en gang. Bare vent, i år skal vi vise hva vi kan. Bare vent!