Baby på netthinna

I skrivende stund føler jeg meg helt ør i kroppen. Den er full av energi, adrenalin og lykke. Det føles nesten ut som om jeg letter. Det er ikke hver natt en får være med på en fødsel... Og jeg ønsket egentlig ikke å være med på det i det hele tatt.

Men det skjedde altså i natt, og jeg klarer ikke å skrive om Mulla Krekars tvangsflytting til mitt Kyrksæterøra (den plassen jeg lærte å feste på) eller andre aktuelle saker.

Det er bare nattens opplevelser som flimrer på netthinna. Og jeg sitter på jobb og prøver å konsentrere meg. Men det er så vanskelig. Om litt skal jeg altså ut og skrive om kommunens nye slamsugerbil, selv om alt jeg tenker på er nattas begivenhet.

Nå er det jo sikkert noen lesere som lurer på hvorfor jeg var med på en fødsel som jeg ikke skulle være med på. Det har seg nemlig slik at min tyske venninne, bosatt i Steigen, hadde termin for en uke siden. Hun trodde også at babyen var på tur da, og var snar med å komme seg til fødeavdelinga i Bodø.

Men babyen hadde svært så god tid. Etter noen dager havnet hun først hos en annen venninne i Valnesfjord, og så hos meg. Det er langt mellom Steigen og Bodø, og jordmora i Steigen hadde ikke så lyst å få henne hjem. Men vi hadde stor glede av å ha henne i hus, kan dere tro.

Min venninne er dyktig med så mangt, blant annet på kjøkkenet. Vi kom hjem til ferdiglagede middager, duftende gjærbakst, nyvaskete og sammenbrettete klær... Støvsuget og ryddet gjorde hun også.

Jeg begynte å skjønne hvor godt det er å ha hushjelp når man er yrkesaktiv og småbarnsmamma, men samtidig visste vi jo at dette ikke kunne vare evig. Uansett var det koselig å få pratet lenge sammen om kveldene, og jeg synes jeg kunne se den runde, flotte magen vokse dag for dag.

Ventetiden rett før en fødsel er en merkelig tilstand. En skal både omstille seg, forberede seg, reflektere, grue seg og glede seg. Ventetiden etter termindato er nok enda mer merkelig. Da melder utålmodigheten seg, venner spør, familie spør og det blir tyngre og tyngre.

Nå synes jeg min venninne tok «overtiden» på en positiv måte. Hun klarte å se optimistisk på situasjonen. Hjemme i Steigen ventet nok hennes mann og to barn enda mer utålmodig enn henne.

Tilbake til tirsdag kveld. Vi var på tur til å skulle legge oss, og uret viste 23.05. Jeg hadde vært i dusjen og sitter i nattkjolen i stua og gjesper, da min venninne sier «Nei, nå føles det annerledes ut. Nå skjer det noe». Ok, tenkte nå jeg. Da ringer vi sykehuset, barnevakten, mannen og vår felles venninne «Kristine», for hun har så veldig lyst å være med på fødsel.

Men tror du hun svarer? Og tror du mannen hennes svarer?

Da går det opp for meg at her er det bare å få på seg klær og komme seg ut i bilen.

Bilturen til Bodø har aldri gått så fort. Vår venninne våkner omsider og hiver seg i en bil ti minutter etter oss, men jeg har ikke tid til å stoppe for noen overlevering. Her går riene unna i både styrke og varighet.

- Er vi handikappet, spør jeg den fødende.

- Ja, det er vi, sier hun, og jeg parkerer på handikapp-plassen rett framfor sykehuset.

Jordmora møter oss allerede når vi er på tur ut av heisdøra i syvende etasje. Hun hører at vi kommer.

Så vips på en utrolig heftig halvtime er babyen ute! Faren rekker bare å komme seg til Steigen-tunnelen.

Den store magen er plutselig blitt en liten, perfekt baby... Et onsdagsbarn, en liten vannmann, ein mädchen...

En ting er i alle fall sikkert. Det er noe helt annet å være med på en fødsel, enn å føde selv... Og i skrivende stund så er jeg glad for at jeg fikk være med likevel.